Stol aldri på fremmede

I dag var det trilletur-med-turistforeningen-dag og jeg hadde for en gangs skyld ikke andre ting på progammet. Pakket derfor ned grøt, frukt, grønsaker, klær og store menger leker, alt sammen til Einar, puttet poden i vogna, og gav meg avgårde med T-banen til Østerås.

Som vanlig er på slike trilleturer, var T-bane-vogna etter hvert full av barnevogner, og man kunne anta at vi alle hadde samme mål. Etter en stund oppfattet jeg at de tre mødrene jeg delte vogn med diskuterte ganske heftig hvilken stasjon vi skulle av på. Jeg var behjelpelig med brosjyre fra Barnas Turlag, der det stod at vi skulle gå av på Østerås, og deretter gå 15 minutter til parkeringsplassen ved Grini Næringspark.

En av damene, jeg skulle senere lære at hun het Merethe, visste imidlertid bedre. Hun visste jo godt hvor denne parkeringsplassen lå, og vi var jo snart i ferd med å kjøre bort fra den. Det måtte derfor være mye lurere å gå av et par stopp før Østerås, som jo var endestasjonen.

Javel tenkte jeg. Det går vel an å gå fra begge stopp, men det skader jo ikke å gå av sammen med noen som vet hvor det er. Da vil vi jo i hvert fall komme fram. Og kanskje sparer vi noen minutter med asfalt, og det er jo aldri dumt. Så jeg skyndte meg ut av T-banen sammen med de tre jentene, som visstnok alle gikk i samme barselgruppe.

Vi kunne se at det var flere med barnevogn som ble sittende på banen. Dette syntes de andre var oppsiktsvekkende. Jeg ante uråd. Vi begynte å gå. Vi så et skilt med Grini Næringspark. Vi gikk i motsatt retning. Jeg ante mer uråd. Merethe stoppet foran en parkeringsplass som så veldig feil ut. Dette var en helt vanlig parkeringsplass for arbeidstakere i et helt vanlig næringsbygg. Nå var det flere som ante uråd.

For å gjøre en lang historie kort: Vi brukte 45 minutter på å gå til møteplassen i stedet for 15. Da vi kom fram dit var alle gått, også de som hadde lovet å vente på oss. Vi strenet av gårde så fort vi kunne for å ta igjen de andre – og etter to timers power-walking i oppoverbakke med en sol som stekte og svette som silte, og deretter masse nedoverbakke på en sti som holdt på å riste barnevognene i stykker, så vi, til vår store forbauselse, at vi nå var kommet tilbake til utgangspunktet…

Enden på visa var at vi ikke spiste lunsj på Sæteren gård, men derimot innendørs på Haga Golf (og ute var det virkelig nydelig vær). Heldigvis var damene hyggelige og Einar koste seg med å leke med de andre på gulvet (og prøvde med beundringsverdig innsats å kopiere krabbingen). Så jeg skal ikke si at vi ikke hadde en hyggelig tur. Den ble bare en del annerledes enn vi hadde tenkt. Og litt mer stressende. Og så hadde det jo vært hyggelig å truffet Elin. Og spist lunsj i skogen.

Jeg stoler aldri mer på fremmede.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s