"Går ikke i tog på kvinnedagen"

På denne datoen for omtrent 9 år siden, ble jeg intervjuet av Kristiansands-avisen Fædrelandsvennen. Jeg og noen studievenninner ble overrasket av en journalist mens vi satt i kantina på HiA, og jeg har en formening om at vi satt der ikke bare og åt og pratet, men også leste og pugget. Vi var nemlig en gjeng ganske så pliktoppfyllende studenter. Journalisten opplyste om datoen, og lurte på om vi ikke skulle gå ut og gå i tog eller noe. Svaret var, for de fleste av oss, ganske enkelt. For det første hadde vi ikke tid, og for det andre så vi ikke noe poeng. Kampen var over, jentene hadde vunnet sinne rettigheter, verden lå nå til rette for oss, og det viktigste vi kunne gjøre, var nettopp det vi satt og gjorde – tok i bruk de rettigheter som vi hadde fått, studerte og gjorde oss klare for det arbeidslivet vi hadde all mulig tilgang til.

Det er ikke det at jeg i bunn og grunn angrer på uttalelsene. Jeg vil ikke engang si at vi tok fryktelig feil. Jeg mener jo fremdeles at vi hadde halvveis rett – kvinnekamp og likestilling jo nødvendigvis også utkjempes ved at jenter som kan og vil tar de mulighetene som finnes og beviser noe for seg selv og andre. Jeg vil gi oss ekstra kreditt for at vi faktisk studerte innen et svært mannsdominert felt, og de fleste av oss har antakelig endt opp med interessante jobber og gode lønninger – på linje med mange av våre jevnaldrige menn. I hvert fall for en stund.

Men selvfølgelig tok vi også feil. Vi trodde oppriktig, som mange norske jenter har trodd og antakelig fremdeles tror, at vi har full likestilling i Norge. Det falt oss ikke inn da å tenke på at selv om vi valgte utradisjonelle yrker, velger menn og kvinner generelt veldig tradisjonelt – og at dette igjen gir seg utslag i store lønnsforskjeller mellom grupper som i bunn og grunn har like lang utdanning og gjør like viktige og vanskelige jobber i samfunnet vårt. Og dette har det tilsynelatende ikke blitt gjort noe med siden midten av 80-tallet. Dét er en utfordring til de RødGrønne!

Lite ante vi heller da om at vi antakelig kom til å møte oss selv i døra og skvette forskrekket når de den gang så fjerne og uvirkelige barna våre skulle melde sin ankomst. Men fra den dagen du melder fra til arbeidsgiver om at du er i «lykkelige omstendigheter», da begynner du å skjønne hvordan den såkalte likestillingen i Norge er en bløff. Og fra den dagen er det mange strategier å følge – fra den mest karrierebevisste der au-pairen kommer inn i hjemmet og mor ut i arbeid fra babyen er noen måneder gammel – til den mest husmoderlige der man finner ut at barna tross alt er det viktigste man har og blir hjemme på fulltid i årevis mens barnekullet vokser opp.

De fleste av oss havner vel et sted midt i mellom, med en evig sjonglering av roller og ansvar, hjemme og på jobb, mens den dårlige samvittigheten for alt vi ikke rekker å være – for barna, for jobben, for mannen, for vennene, og for oss selv – fester et stadig hardere grep. Dilemmaet ble svært så godt illustrert av torsdagens avisoverskrifter (etter hukommelsen):

Aftenposten: «Advarer mot å la små barn begynne i barnehage»

Dagbladet: «Advarer unge kvinner mot lang permisjon»

Dilemmaet er like enkelt som det er uløselig. Vi vil gjerne gjøre alt rett, følge gode råd, være likestilte og gi barna våre en best mulig oppvekst og start på livet. Begge artiklene peker på reelle problemer og gir konkrete, antakelig gode, råd til mødre i dag om hvordan de best skal forholde seg til valgene de blir stilt overfor. Og så er det komplett umulig å følge rådene fra begge artikler samtidig, med mindre man har muligheten til å klone seg til to personer. I så fall kunne kvinne1 gått på jobb, dyrket karriéren sin, fulgt lønnsutviklingen til sine mannlige kolleger og passet på at hun endte opp med en anstendig pensjon, mens hun også realiserte seg selv og sine evner. Og kvinne2 kunne bli hjemme med alle sine barn (4 er visst det mest trendy akkurat nå), i det minste til de alle var passert tre år, og dermed være et trygt sentrum for harmoniske barn som slapp å bli traumatisert ved å bli satt bort til en institusjon mens de var på sitt aller mest sårbare, mens hun selv vokste på det som person og opplevde en stor kjærlighet og en gjennomgripende mening med tilværelsen.

Fiffig hvordan begge deler kan kreves av oss, ikke sant? Og poenget mitt er at der vi satt i studentkantinen med det meste av livet foran oss, synes jeg ikke det er det minste rart at vi ikke kunne se dette. Hvordan skulle vi kunne vite? Ingen snakket om disse tingene da, og hvis det var noen som gjorde det, var de på andre arenaer enn oss.

Men én ting er sikkert, og det er at mine oppfatninger om likestillingen i samfunnet har endret seg grundig siden den gangen for ni år siden. Jeg er også ganske sikker på at det er flere stemmer som snakker om disse tingene nå – og dét er i det minste bra! Det gir meg håp om at vi er på vei – selv om jeg nå ser at veien er lang og må gås i mange, mange år enda.

P.S. Min beste løsning på dilemmaet i avisoverskriftene er to års foreldrepermisjon – ett til mor og ett til far. Da får barna vente lenger med å begynne i barnehagen, og kvinner og menn blir like mye borte fra jobben. Og kanskje blir det da ikke automatisk mor, men kanskje like gjerne far, som ser at noen år med deltid kan være gunstig for barn og familieliv? Realismen i å gjennomføre dette derimot, det er en alt for lang og kjedelig diskusjon for i kveld!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Ett svar til "Går ikke i tog på kvinnedagen"

  1. Tilbaketråkk: Damned if you do – damned if you don´t | Ylvalias univers

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s