Å stå opp – og å legge seg

Som Ingunn nettopp skrev: Jeg er jo egentlig veldig glad i å sove, hvorfor gjør jeg det ikke oftere, i grunnen?

Det er jo ett av livets mysterier. Hjemme hos oss er det Einar på tre og et halvt som står opp først. Lillebror har gjerne vært oppe allerede, men er foreløpig like murmlete som oss voksne, og sovner igjen så snart han har blitt god og mett, og muligens fått en ny bleie. Men når storebror våkner er det ingen bønn lenger.

Vi forsøker så godt vi kan å kose ham i søvn igjen. Jeg pakker han ned under dyna mi og holder godt rundt ham. Men den lille guttekroppen ligger ikke mange sekundene før han begynner å vri og åle på seg, og skal ligge oppå dyna, og så skal han flytte puta, og så må han ha koseteppet sitt, og det er absolutt uaktuelt at han skal hente det selv, det skal nemlig mamma.

Et kvarter eller så, på gode dager en hel halvtime, pleier vi å kunne hale det ut, men så er det slutt. Mer og mer høylytt masing blir til knallharde krav som truer med å gå over i sirene-hyl. Som regel våkner også lillebror Sigurd av alt bråket, og natta er definitivt over for oss alle fire. Med øynene fulle av grus og kroppen full av usovet søvn er det ingen ting annet å gjøre enn å trekke på seg klærne og begynne å tenke på frokost.

Det skal sies at vi ikke engang står spesielt tidlig opp, hvis man måler etter småbarnsfamilie-standard. Likevel er vi grusomt trøtte, og alt vi ønsker er å kunne sove, sove, sove, bare litt til…

Men så kommer kvelden, og vi får lagt våre søte små i hver sin seng. Der ligger de og snorker i mørket og stillheten senker seg over huset. Nå har vi jo sjansen! Hadde vi lagt oss nå kunne vi sett fram til flerfoldige timer med uavbrutt søvn. Men hvor er trøttheten nå? Den er blåst bort! Nå skal vi jo se på TV og snakke i telefonen og surfe og lese aviser og prate og jeg vet ikke hva. Og når alt er unnagjort, og senga er det eneste som gjenstår? Nei, da ser jeg plutselig at bloggen min sannelig har vært utsatt for alvorlig innleggstørke den siste tiden. Selvfølgelig kunne jeg lagt meg og fått noen timer hardt tiltrengt søvn. Og selvfølgelig blir jeg sittende og blogge i stedet!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

4 svar til Å stå opp – og å legge seg

  1. Ingunn sier:

    Det er jo akkurat sånn det er. Huff & huff, men litt deilig å høyre at det ikkje berre er eg som er så fabelaktig teit 😉

  2. Lynda sier:

    Nå begynner jeg å forstå hvorfor alle sier at jeg MÅ sove mens jeg ennå kan! Er netter med 12 timers søvn godkjent? 😉

  3. Anne Marie sier:

    Lynda: Bare hvis du også tar en middagslur litt før du legger deg. Det gjorde jeg, og sov likevel glatt 12 timer natta 🙂 Kan ellers trøste med at permisjonstiden antakelig vil gi deg mange muligheter til å sove litt utpå formiddagen, små babyer er gjerne greie sånn. Storebrødre derimot…Ellers godt å se av kommentarene her at vi er flere som lar oss rive med!

  4. mormor sier:

    Lest og nikket gjenkjennende til 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s