Permisjonstid som lønn for strevet?

Kjære Vilgunn Kronstad. Jeg føler en trang til å opplyse deg om at foreldrepermisjon ikke er hverken en hvileordning for slitne mødre eller en belønning til kvinner fordi de har gått gravide, født og ammet.

Foreldrepermisjon er en ordning som skal sikre spedbarn et omsorgstilbud. De som tar vare på ungen(e) blir kompensert for bortfall av inntekt i omsorgsperioden.

Slitne mødre som trenger tid til å komme seg, bør enten sykemelde seg, eller komme seg tilbake i jobb (de aller fleste vil nok ha større nytte av å sykemelde seg, men det kommer vel an på kvinnen, jobben og tilstanden). I begge tilfeller kan da mannen ta over permisjonen, slik at ungene kan få den omsorgen de trenger.

Og vær så snill og ikke lat som om ikke mors arbeidsgiver blir belastet mer enn fars hvis mor tar mer permisjon enn far. Eller at dette ikke har noe med likestilling å gjøre. Det er klart det har med likestilling å gjøre! Det har å gjøre med like muligheter for kvinner og menn i arbeidslivet også hvis man velger å få barn. Det handler om å snu et mønster der det er selvsagt at kvinner med barn prioriterer familien, mens menn med barn prioriterer jobben. Med de konsekvenser det får for kvinners og menns muligheter i arbeidslivet.

Trond Viken, som ditt innlegg er et tilsvar til, skriver heller ikke noe sted at han ønsker at staten skal innføre 50/50-deling av foreldrepermisjon, slik du påstår. I stedet kommer han med en, etter min mening, velplassert utfordring til alle fedre der ute om å gå i seg selv og tenke gjennom hva de selv tror er en god deling av permisjonstiden – og så tørre å stå for det – overfor partner, arbeidsgiver og samfunnet generelt.

Og jeg har mye mer sansen for at menn utfordrer andre menn til å være aktivt med i fordelingen av foredrepermisjonen, enn for at kvinner ser på foreldrepermisjonen som en lønn for det strevet det er å bli mor.

Dette innlegget ble publisert i er det mulig?!, funderinger. Bokmerk permalenken.

8 svar til Permisjonstid som lønn for strevet?

  1. En mann sier:

    Jeg kunne ikke vært mer uenig. Staten har ingenting med hvordan godtfolk vil ha arbeidsfordelingen i hjemmet. Det må være fritt opptil et hvert par å bestemme selv!

  2. ylvalia sier:

    Jeg har ikke sagt noen ting om at staten skal bestemme dette. Jeg har sagt at mennene bør ta et aktivt valg.

  3. Kåre sier:

    «Jeg føler en trang til å opplyse deg om at foreldrepermisjon ikke er hverken en hvileordning for slitne mødre eller en belønning til kvinner fordi de har gått gravide, født og ammet.»
    Det første punktet er faktisk feil. Historisk sett var fødselspermisjonen begrunnet i mor og barns helse, og denne begrunnelsen står fortsatt fast for de ni ukene som er forbeholdt mor. Dette kan ikke betraktes som noe annet ennet enn et minimum av hva som er nødvendig for å komme seg på beina etter fødselen. Jeg mener bestemt at du stiller for høye krev til kvinnene når du antyder at fødselspermisjonen ikke inneholder en hvileperiode for mor og at det er like mye opp til far å bestemme mor sitt behov for denne. Graviditet og fødsel er ikke en syklig tilstand så at kvinner som trenger mer tid på å komme seg i gjenge igjen skal sykemeldes virker meningsløst all den tid det finnes godt om tid å bruke på dette fra før. Ekstreme tilfeller, hvor vi faktisk snakker om reell sykdom, er naturligvis noe annet.
    Mitt valg (og det var aktivt) var å la min kone ta den permisjonen hun hadde behov for. Det viste seg å være bra for oss alle, inkludert barnet.

    • ylvalia sier:

      Takk for et saklig innlegg i debatten, Kåre. Jeg synes det er veldig bra når foreldre sammen tar aktive valg. Jeg tror likevel mange (andre) par i dag har godt av å bli utfordret mer på å tenke gjennom hvorfor de velger den fordelingen de gjør, og om den er til det beste for alle i familien, på kort og lang sikt.

  4. pappaeksperimentet sier:

    Jeg synes vel også det er å ta når man uttrykker seg slik at foreldrepermisjon ikke har noe med mors restitusjon og helse å gjøre. Sykeliggjøring av graviditet og barselperiode er noe vi bør unngå. Om ikke annet enn av stigmatiserende årsaker, ettersom graviditet bør ikke forbindes med sykdom, uansett hvordan graviditeten arter seg for den enkelte.

    Derimot er det et faktum at det er ingen land i verden, som jeg kjenner til, som har tilsvarende omfattende og generøse foreldrepermisjonsordninger som Norge. Derfor kan det ikke være sånn at norske mødre har behov for inntil et år med restitusjon etter en fødsel, mens mødre i resten av verden klarer seg med så lite som to måneders permisjon. Derfor mener jeg det finnes rom for at også norske fedre tar i et tak og manner seg opp til å ta en større andel av permisjonen enn i dag. Jeg mener det er viktig at foreldrene selv finner en løsning som fungerer for dem, gitt deres livssituasjon, men det kan være viktig at fedrene får hjelp når mødrene skal overbevises om å gi fra seg noe av foreldrepermisjonen.

    Arbeidslivet kommer til å endre seg de neste årene. En ansvarlig pappa som benytter anledningen til ta ut permisjon med sitt barn, vil etterhvert være en foretrukket ansatt. Det vitner om ansvar, lojalitet og prioriteringsegenskaper, egenskaper som jeg er overbevist om at bedrifter lærer å verdsette mer enn for bare noen år siden.

    http://pappaeksperimentet.wordpress.com

  5. ylvalia sier:

    Kunne ikke vært mer enig. Jeg håper du har rett når det gjelder arbeidsgivere, men er glad for at 12 uker nå er lovfestet fars, slik at fedre ikke kan presses av arbeidsgiver til å ta kortere permisjon. Men vil flertallet av norske fedre noen gang ta mer enn 12 uker så lenge det ikke er lovfestet?

  6. Katrine sier:

    Kommer litt seint inn her, men dette er jo et aspekt jeg syns er fraværende i permisjonsdebatten. Ut over de første «restutusjonsukene», så er ikke foreldrepermisjonen en feriepermisjon, det er et politisk virkemiddel for å holde sysselsettingen oppe uten at fødselsraten går ned. Og jeg kan ikke fatte hvorfor folk syns det er skandaløst om det hefter føringer fra staten ved disse ytelsene., og at det gjøres til et spørsmål om selvbestemmelse. Ved andre statlige ytelser er det jo nærmest skandaløst om det _ikke_ stilles krav.
    Jeg syns ikke det er rettferdig at typiske kvinnearbeidsplasser eller arbeidsgivere som ansetter kvinner må bære en uforholdsmessig stor del av kostandene og ulempene ved å ha arbeidstakere ute i lange, og kanskje gjentatte, permisjoner.
    Jeg syns de som velger å tre ut av arbeidslivet for å være hjemme med barn etter at permisjonstiden er over har rett til å gjøre det, men ikke rett til å forvente økonomisk kompensasjon for sitt valg fra staten. Foreldrepenger er tross alt også et sysselsettingsvirkemiddel, og ikke en borgerlønn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s