Litterære heltinner

Jeg har allerede sendt ut varsel om litteraturhistorie her på bloggen. Så ikke si at du ikke var advart. Jeg har altså denne våren studert norsk litteraturhistorie. Og her kommer et lite sammendrag fra begynnelsen og i første omgang fram til 1854. Nå er du advart to ganger, og kan ikke skylde på meg hvis du frivillig velger å lese videre.

Vi begynner med islandske dikt og ættesagaer, nedskrevet for nesten tusen år siden, men overbragt muntlig fra flere hundre år før. Spesielt interessant her finner jeg skaldene. De var den tidens diktere, nyhetsreportere og rap-artister. Kongene på den tiden hadde ikke mulighet til å komme på TV, stille i Dagsnytt Atten eller bli intervjuet i Magasinet. Til gjengjeld hadde de Facebookprofiler så det holdt. De omgav seg nemlig med skalder, som hadde i oppdrag å bevitne det som skjedde av heltemodige og ærefulle begivenheter, og formidle det til omverdenen på mest imponerende vis. Så der jeg triumferende poster bilder på Instagram av unger som for én gang skyld ikke driver og dreper hverandre, postet kongene, via sine skalder, rapport om hvordan æren ble opprettholdt nettopp ved å drepe hverandre. De hadde jo ikke så mye politi heller, den gangen.

Uansett, islendingene gav oss i tillegg til skaldekvadene både eddadikt som Håvamål og Voluspå og ca 35 ættesagaer. Og vi har siden hardnakket hevdet at alt dette er norsk litteratur siden islendingene egentlig kom fra Norge. Vi er gode på sånt. De fleste skriftlige kildene er anonyme, men Snorre Sturlason var både høvding, forfatter og skald, og skrev som kjent kongesagaene.

La meg heller ikke unnlate å nevne at kvinnene i det norrøne samfunnet stod ikke så verst sterkt (for eksempel er jeg-personen i Voluspå en mektig spåkvinne),  helt til kristendommen satte dem på plass på 1000- og 1100-tallet. På den lyse siden var det nettopp kristningen som førte til at den norrøne litteraturen ble nedskrevet i det hele tatt, da latinske bokstaver og munker med god tid var nødvendige forutsetninger. Man vinner noen og taper noen, altså.

Vel, så kom svartedauden i 1349 og det meste stoppet opp, så vi gjør et hopp over renessansen til barokken på 1600-tallet, hvor vi finner Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter. De skrev dikt, de var gode på det, og de brevvekslet til og med på rim. Som prest og prestefrue (på hver sin kant, vel å merke), skrev de mye salmer og annen religiøs litteratur. Dorothe i en noe dyster stil, det må sies, men det hadde hun da også god grunn til, for hun ble enke før hun fylte 50, og av hennes ni barn døde syv tidlig, den åttende noe senere, og den niende forsvant sporløst. Å beholde sin gudstro etter en sånn behandling virker jo nesten umulig, men det lå vel ikke akkurat i tiden å vende seg vekk fra Gud.

Men altså, ikke bare var hun vår første kvinnelige poet og en pionér i å dikte godt på norsk, men hun var også den første forfatteren i Norge som levde av å utgi sin litteratur – og hun sloss godt for copyrighten! I det hele tatt virker hun som en beintøff dame, som på tross av mange prøvelser stod opp og kjempet for sin plass, selv om hun som norsk kvinne var i en marginalisert posisjon i samtiden. Jeg elsker (det jeg tror er) sarkasmen i dette sitatet fra et brev til Petter Dass:

Om ieg zwischen uns at sige,
Kand lidt meer end Fader Vor,
Maa ieg for de Lærde viige,
Buxefolket gaar dog for.

Dorothe var svært populær i samtiden, mens Dass var noe oversett. Siden har det snudd. Dorothe har blitt nedvurdert, mens da Welhaven oppdaget Dass i 1856, ble han litt av en nasjonalhelt. Litt for sent for Petters del, men hyggelig for oss, da, som får lov å lese Nordlands Trompet til nordnorsk fiskerliv svirrer foran øynene våre og får nasjonalfølelsen til å bruse i blodet.

Jeg har fått et klart inntrykk av at ingenting spennende siden skjedde i norsk litteraturhistorie, før Wergeland og Welhaven på begynnelsen av 1800-tallet begynte å krangle og skrive romantiske dikt. Jo, forresten, vi har jo Ludvig Holberg, men igjen, han var vel mer dansk enn norsk, så selv om jeg har sans for humoren hans, skal jeg hoppe bukk over både ham, klassisismen og opplysningstiden.

I grunnen tror jeg vi i første omgang hopper helt til 1854, da Norge endelig, endelig fikk sin første roman. Selv om vi ikke snakker om ordentlig kritisk realisme før ca 1870, var det Camilla Collett som innledet ballet med Amtmannes Døtre. Igjen en tøff dame, og hun må ha vært rimelig smart og belest. Jeg tror hun gikk rundt og kjente på mye urettferdighet hun hadde blitt utsatt for opp igjennom. Da hun ble enke og rundet 40, var hun bare nødt til å få det ut, og resultatet ble en roman om kvinneundertrykkelse. Her var ingen krav om politisk eller økonomisk makt, kjønnskvotering eller å få ligge øverst. Hennes kamp er på et annet plan: Muligheten til å finne seg selv, utfolde seg selv, realisere seg selv, selv om man er kvinne. Retten til å finne en livsledsager og fortelle at det er ham hun vil ha. Anerkjennelse av seg selv som et følende, tenkende, selvstendig menneske. Og tro ikke at det er patriarkatet hun angriper, det er snarere matriarkatet. Hun stanger ikke mot regler og lover, men mot skjulte sosiale strukturer og stengsler. Så hvis du trodde den debatten begynte en gang i fjor, eller deromkring, bør du lese Amtmannens døtre!

Akk ja, en bloggpost bør vel ikke være halvparten av dette en gang, og henger du fremdeles med er jeg imponert! Jeg kan røpe så mye som at Amtmannes døtre helt klart kommer til å få sitt eget innlegg etter hvert. Og forhåpentlig kommer det også snart en videre vandring i litteraturhistorien. Hvis jeg rekker det før jeg har glemt alt, vel å merke. Og hvis du lurte: Ja, det jeg egentlig driver med nå, er å lese til eksamen.