Bokopplevelse: Perla

Visste du at 30 000 mennesker ble bortført, torturert og drept i Argentina mellom 1976 og 1983? De var opposisjonelle eller mistenkte for å stå i veien for militærdiktaturet ledet av Jorge Rafael Videla. Mange av de bortførte ble dopet ned og sluppet i havet fra såkalte dødsfly som gikk ukentlig mellom Argentina og Uruguay. Kanskje så mye som 500 barn ble født i fangenskap og vokste opp uten å kjenne sin virkelige identitet – mange av dem lever fremdeles i uvitenhet eller søken.

Dette visste ikke jeg. Eller, jeg visste det jo, for Maddam har skrevet om den skitne krigen, men det er jo sånt man leser og så glemmer man det igjen. Derfor er Perla av Carolina De Robertis en viktig bok – den gir historien ansikter og stemmer. De grusomme detaljene står plutselig levende fram for meg, og det blir vanskelig å glemme igjen.

NB! Spoiler alert: Hvis du liker at det er veldig hemmelig hva som kommer til å skje i boka, så vil du kanskje ikke lese resten av denne bloggposten, men scrolle ned til siste avsnitt. Ikke at jeg skal avsløre så veldig mye, men likevel. Jeg hater nemlig selv når det skjer uten forvarsel.

Perla er altså en viktig bok fordi den gjør oss oppmerksomme på dette massive menneskerettighetsbruddet i Argentina, men også fordi den tematiserer problemer av universell interesse: Hva skjer når du får vite at de du er glad i har andre sider enn du har visst om? Kan du elske noen som har gjort noe du hater? Hva former din identitet og hvordan går du videre når du skjønner at det du trodde var din historie har vært bygd på løgner?

Det er abosolutt en fin og viktig bok. Likevel klarer jeg ikke helt å heise flagget. Kanskje det har å gjøre med at lesetiden min for tida stort sett er begrenset til de 20 minuttene fra hodet treffer puta til øynene glir igjen, jeg vet ikke. Men jeg syntes boka gikk litt i stampe, spesielt i første del. Mot slutten tar handlingen seg opp, men på den andre siden blir ting litt vel lettvinte etter hvert. Noen av de siste sidene burde helst vært strøket etter min mening, men jeg liker å tro at det var forlaget som presset forfatteren til å ta dem med for å tilfredsstille publikum. Hvis jeg hadde fått bestemme, ville jeg mye heller hatt en åpen slutt. Jeg kunne også ønsket meg litt mer mørke, litt mer dypdykk ned i de vanskelige problemstillingene som reises.

Jeg har lest litt rundt omkring for å se hva andre syntes, og de fleste liker visst boka veldig godt. Flere sier at de gråt. Det gjorde ikke jeg, men igjen, det kan altså ha noe med min noe fragmenterte lesing å gjøre. (Jeg kan forresten bare huske å ha grått av én bok, og det var Tusen Strålende Soler). Jeg må si meg enig i at språket er vakkert. Dessuten er boka krydret med bilder, symboler og virkemidler som gjør den til noe mer enn bare historiene som fortelles. Mest framtredende er grepet med å la et gjenferd være én av hovedpersonene. Personlig synes jeg dette fungerer veldig godt. Grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut og leseren står i grunnen ganske fritt til å tolke hva det er som egentlig skjer. Sånt faller i min smak! Det er kanskje dette som kalles latinamerikansk magisk realisme?

Oppsummert: En fin og viktig bok, men kanskje litt oppskrytt?

Her er noen norske anmeldelser jeg fant:

Bokelskerinnens anmeldelse av Perla

Med bok og paletts anmeldelse av Perla

Rosemaries anmeldelse av Perla

Oppland Arbeiderblads anmeldelse av Perla

Framover blir det nok mange norske klassikere på meg siden jeg skal ta Teori, sjanger og retorikk i høst, men i dag dumpet også Toget fra Ajaccio av Anne Oterholm ned i postkassa. Bokdykk var så vennlige å sende meg den gratis i bytte mot omtale, og løsaktig som jeg er lot jeg meg selvfølgelig kjøpe. Dermed bør det komme en rapport fra den boka også om (forhåpentlig) ikke alt for lenge.

Dette innlegget ble publisert i anbefalinger, bokopplevelser, her og nå, litteratur. Bokmerk permalenken.

6 svar til Bokopplevelse: Perla

  1. Eg er ei av dei som gråt (og som gråter heile tia, og MASSE i løpet av tusen strålende soler🙂 og som opplevde at Perla fanga meg fullstendig. Er likevel mykje enig i vurderinga di, og særlig i at ein åpen slutt hadde vore å foretrekke. For min del vart dette imidlertid overskygga av eit nydelig språk, ei grusom og sann historie og ein fengslande måte å beskrive eit umogleg dilemma på. Det usynlige fjellet står heil klart på mi ønskeliste! Må berre slåss meg gjennom dei siste basketaka til Harry Hole først….

    • ylvalia sier:

      Hei Elin, først må jeg si tusen takk for lånet av Perla, den var absolutt verdt å lese! Harry Hole, ja, jeg har sviktet ham litt i det siste og ikke fått lest de siste bøkene enda. Men han kan være god å ha i bakhånd til en gang jeg trenger en cliffhanger-bok å forsvinne litt i! Kos deg med Hole!

      • Usikker på om eg vil anbefale deg å gå tilbake til Hole. Sidan Panserhjerte synest eg at det heile har blitt litt vel parodisk. Er liksom ikkje måte på kor tøff og rettskaffen Harry er! Men spennande og lettlest, det er det jo!

        • ylvalia sier:

          Hehe, ja, Panserhjerte er vel den eldste eg manglar å lese i serien. Har lova å lese den, så den boka må nok til pers ein gong!

  2. fjellcoachen sier:

    Heia, hvis du har lyst til å gå løs på Biafrakrigen også, anbefaler jeg «En halv gul sol.». Den både opplyste og berørte meg.. Jeg er sikkert ikke den eneste som har grublet lite på forhånd over hvordan det var å være kvinnelig intellektuell i Nigeria på 70tallet..

    • ylvalia sier:

      Nei, der har jeg nok et hull i kunnskapene mine. Hele Afrika er stort sett et hull i min kunnskap, må jeg innrømme. Takk for tipset!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s