Bokopplevelse: Kunsten å være kvinne

Oppdatert: Boka er utgitt på både engelsk (How to be a Woman, 2011, Ebury Press) og norsk (Kunsten å være kvinne, 2012, Gyldendal) 

Jeg ble nettopp ferdig med How to be a Woman av Caitlin Moran, og jeg vil helhjertet anbefale alle å lese den. Ikke bare fordi den er morsom (den er ikke såå festlig heller), men først og fremst på grunn av budskapet. Jeg fikk meg personlig noen øyneåpnere og noen aha-opplevelser, og da var den hvertfall verdt lesinga for min del. Siden det sikkert er mange som uansett ikke kommer til å lese boka, vil jeg gjerne dele noen av poengene her (men uten humoren, da jeg er særdeles lite flink til å være morsom). Problemet er selvfølgelig at selv om essensen i de beste poengene kan uttrykkes ganske konsist, er det vanskelig å få det skikkelig fram på noen få, tørre linjer. For en ordentlig forståelse er det absolutt best å lese boka. Men jeg vil prøve likevel.

Selv kaller jeg meg feminist, selv om det ikke alltid føles like morsomt å gjøre det. Det virker som det finnes nesten like mange definisjoner på feminisme som det finnes folk, og mange har vel en mer eller mindre vag forestilling om feminister som noen som hater menn og/eller generelt surmuler om de merkeligste ting.

But then, I do understand why women started to reject the word ´feminism´. It ended up being invoked in so many bafflingly inappropriate contexts that – if you weren´t actually aware of the core aims of feminism, and were trying to work it out simply from the surrounding conversation – you´d presume it was some spectacularly unappealing combination of misandry, misery and hypocrisy, which stood for ugly clothes, constant anger and, let´s face it, no fucking. (s. 81).

Personlig mener jeg at alle mennesker bør ha like muligheter, enten de er kvinner eller menn. Slik er det ikke i dag, og som feminist ønsker jeg å endre på det. Det er feminisme for meg, helt enkelt. Og hverken menn eller kvinner bør føle seg truet av det, tvert imot. Det handler ikke om å begrense noen, hverken kvinner eller menn, men å låse opp stengte dører. (Flest dører er og har vært stengt for kvinner – derfor feminisme. Det betyr ikke at jeg ikke ser at også menn har fått pålagt begrensninger som vi må kjempe for å bli kvitt.) Moran sier enda enklere:

a) Do you have a vagina? and b) Do you want to be in charge of it? If you said ´yes´ to both, then congratulations! You´re a feminist. (s. 79-80)

Deler av boka er en slags håndbok i å skjønne når du blir lurt. Jeg har brukt og bruker fremdeles mye tid på å finne ut hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og om det egentlig er slik jeg vil gjøre det. Fra de minste ting som om og hvordan jeg bør smøre matpakker til barna mine og opp til de større valg som om jeg bør arbeide fulltid, deltid eller ikke i det hele tatt mens barna er små. Eller: Kan jeg, som feminist, bruke BH, nappe øyenbryn, sminke meg, gå i sexy klær? Bruke tid på hjemmelaget mat? Gå opp i husvasken? Leie inn en vaskehjelp?

En del av de spørsmålene som Moran tar opp er (heldigvis) ikke relevante for meg. Personlig føler jeg meg ikke presset til hverken å vokse av underliv (au!!) eller kjøpe designervesker for tusenvis av kroner. (Men jeg har en snikende følelse av at dette ser litt annerledes ut for generasjonene som kommer etter meg.)

Go Clinton!

Men Moran peker på en tommelfingerregel, et spørsmål man kan stille, som er like banalt som den er avslørende: Er dette noe som gjelder for mennene også? Hvis svaret er nei er det god grunn til å tenke grundig gjennom saken.

Må menn svare på når de har tenkt å få barn? Og hva de så har tenkt å gjøre med karrieren når barna kommer? Blir menn bedømt etter utseende framfor hva de har å si? Må menn gå i ukomfortable sko for å ta seg godt ut? Må menn være strukturerte og ryddige for å oppnå respekt? Må menn passe på sitt seksuelle rykte? Blir menn som er framstående politikere og næringslivstopper spurt om hvor de kjøper klærne sine?

Et annet nyttig kontrollspørsmål, er om dette er dyrt og/eller ubehagelig. Husk at det ofte er noen som tjener penger på det du tror du må gjøre. Personlig velvære høres fint ut. Men trenger jeg frisører, fotpleiere, hudpleiere, dyre kremer, dyr sminke, dyre klær, løshår, solarium, hårvoksing, osv, osv, for å føle meg vel? Poenget er ikke at jeg ikke skal ha lov til å bry meg om utseendet mitt, eller å bruke akkurat så mye tid og penger på det som jeg har lyst til, men at vi alle kan ha godt av å reflektere litt over at dette også er milliardindustrier der noen har store pengeinteresser i våre valg. Og at det er dumt å utsette seg selv for unødvendig smerte. «Man må lide for skjønnheten» heter det. Men må man egentlig det? Og igjen – må mennene lide for skjønnheten, egentlig?

Moran skriver veldig ærlig om egne erfaringer. Alt fra hvordan hun som 13-åring onanerer som en gal (det vil si som en normal 13-åring) til hvordan hun gjennomfører en selvvalgt abort som 29-årig(?) tobarnsmor. En del reagerer på å lese slike skildringer og synes det er unødvendig detaljert, men jeg applauderer at hun har tæl nok til å bryte tabuene og skrive om det som mange erfarer, men ingen snakker om. Det handler om å normalisere og fjerne skam – som når Maddam skriver om cellulitter. Det kan synes unødvendig og poengløst, men jeg tror det er veldig viktig å få alt det skjulte fram i dagen. Hurra for dem som tør å ta bladet fra munnen!

Kapitlet om abort var en øyneåpner for meg. Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, men innerst inne har det nok ligget en liten moralist på lur og messet om at det egentlig ikke er greit, med mindre man befinner seg i en fortvilt situasjon som gjør det veldig, veldig vanskelig å få barn. Å bare ikke ønske seg et barn er liksom ikke grunn god nok. Spesielt hvis du har barn fra før.

The greatest mother – the perfecct mother – would carry to term every child she conceived, no matter how disruptive or ruinous, because her love would be great enough for anything and everyone. (s. 273)

What I am vexed with is the idea that, by having an abourtion, a woman is somehow being unfemale and, indeed, unmotherly. That the absolute essence of womanhood and maternity is to sustain life, at all costs, whatever the situation. (s. 274)

Men, fortsetter Moran, det er jo nettop når du allerede har fått barn at du skjønner hvor mye oppofrelse som ligger i det og hvor viktig det derfor er for et barn å være nettopp ønsket.

And the most important thing of all, of course, is to be wanted, desired and cared for by a reasonably sane, stable mother. (s. 274).

Men er ikke alt liv hellig?

I cannot understand anti-abortion arguments that centre on the sanctity of life. As a species, we´ve fairy comprehensively demonstrated that we don´t believe in the sanctity of life. The shrugging acceptance of war, famine, epidemic, pain and life-long, grinding poverty show us that, whatever we tell ourselves, we´ve made only the most feeble of efforts to really treat human life as sacred.

I don´t understand, then, why, in the midst of all this, pregnant women – women trying to make a rational decisions about their futures and, usually, that of their families, too – should be subject to more pressure about preserving life than, say, Vladimir Putin, the World Bank, or the Catholic Church.

However, what I do belive to be genuinely sacred – and, indeed, more useful to the earth as a whole – is trying to ensure that there are as few unbalanced, destructive people as possible. By whatever rationale you use, ending a pregnancy 12 weeks into gestation is incalculably more moral that bringing an unwanted child into this world. (s. 275, min utheving).

Hva betyr dette for meg personlig? Ikke at jeg med letthet trykker på abort-knappen skulle jeg bli uønsket gravid, selvfølgelig ikke! Men jeg vil nok klare å vurdere spørsmålet på en mer rasjonell måte enn før, og tenke at det faktisk er et reelt valg. At jeg skylder meg selv, familien min og det nye barnet å tenke gjennom konsekvensene på en ordentlig måte. Og viktigst av alt har jeg blitt kvitt hver minste rest av (underbevisst) moralsk fordømmelse av enhver kvinne som, av sine egne grunner, har tatt abort. Dere har tatt et valg. Det var dere i deres fulle rett til. Og det var aller, aller mest sannsynlig til det beste for alle parter. Trekk et lettelsens sukk fordi dere ikke lever i et samfunn som forbyr dere dette som må være en absolutt menneskerett og gå videre uten dårlig samvittighet.

Dette var noen av de tingene som festet seg mest hos meg etter å ha lest boka. Der er mye, mye mer, så jeg må bare si: Les boka selv! Kanskje er det helt andre ting som treffer deg. Kanskje er du rivende uenig i det hun skriver, og da hadde det vært veldig interessant å høre om det!

Til sist må jeg legge til at Moran er et spennende og spesielt menneske, så nysgjerrigheten på henne var en nesten like stor page-turner for meg som det var å få ta del i de feministiske innsiktene hennes. Måten hun deler av sine personlige livserfaringer og setter det inn i en større kontekst, levendegjør virkelig utsagnet om at det private er politisk. Og gjør boka til årets beste lesning, for meg.

Dette innlegget ble publisert i anbefalinger, bokopplevelser, feminisme, likestilling, litteratur. Bokmerk permalenken.

33 svar til Bokopplevelse: Kunsten å være kvinne

  1. Hei. Jeg elsket denne boken også. Leste den først på norsk og nå bringer jeg den engelske utgaven med meg på min neste reise!🙂

  2. Lammelåret sier:

    Det gleder meg at boken også finnes på norsk, for da blir den også tilgjengelig for meg. Takk for anbefaling!

    Jeg tror noe av grunnen til at f.eks abort ikke blir snakket fordomsfritt om er av hensyn til nettopp barn, for hvordan vil det kjennes for et barn dersom ens mor snakker positivt om abort? Kan ikke det føre til at barnet tviler og føler seg uønsket? Jeg tror slike tanker kan forhindre en del kvinner å prate om temaet.

    • ylvalia sier:

      Ja, det hadde jeg jo tenkt å skrive i bloggposten, men så gikk det litt fort i svingene da jeg skulle publisere. Oppdatert nå, takk for «påminnelsen»!

      Du har kanskje et poeng, men min oppfatning er at tabuet gjelder like mye selv om det ikke er barn til stede. Dessuten, hvis abort hadde vært en mer akseptert handling, ville ikke da hvert barn som ble født kunne følt seg enda sikrere på at det faktisk var ønsket?

      • Lammelåret sier:

        Du tenker anneledes enn meg, og jeg er glad for at tankene mine blir utfordret!

        • ylvalia sier:

          Jeg måtte rette en skrivefeil i kommentaren over, skjønte jo ikke selv hva som stod der nå! Mormor skriver dette forresten mye klarere i kommentaren rett under. Ja, det er bra vi kan utfordre hverandre og utvide hverandres horisonter!

  3. Mormor sier:

    Boktips og smakebiter tatt til meg.

    Så til noe helt annet. Lammelåret undrer på hvordan det vil kjennes for et barn og moren snakker positivt om abort. Det kommer vel an på flere sider. Kobles barnet til at «kunne jeg den gang da ha tatt abort…» er det en sak, Men kanskje barnet (selv om det ikke er så stort) forstår at «Mamma kunne ha valgt meg bort, men hun gjorde ikke» og på den måten føle seg mer ønsket. Ofte tror jeg at forsøk på å «skåne» barn er en bjørnetjeneste mot barnet, senere i livet.
    Jeg heller til den oppfatning at fortsatt moralpekefinger og tabuleggeing om abort er farligere.
    Ha en fin dag🙂

  4. fjellcoachen sier:

    Nyttig lesing! Selv tenker jeg at en åpen dialog om abort er å ta barn på alvor, Jeg har aldri vært så positivt innstilt til selvbestemt abort som da jeg kom hjem fra sykehuset med min førstefødte, nettopp fordi det virkelig hadde gått opp for meg alt alvoret og ansvaret det innebærer å bringe et barn til verden. Ikke alle opplever at de har de rammevilkårene som skal til. Jeg følger mormor i tanken om at «mamma kunne valgt meg bort, men hun gjorde det ikke» også kan være et element i å føle seg ønsket. Det er ikke så lenge siden jeg skrev om å føle seg ønsket her: http://fjellcoachen.wordpress.com/2012/07/06/a-fole-seg-onsket/

    Tror ellers det er nyttig med denne type bøler nettopp fordi de er bevisstgjørende. Hvilke handlinger utfører jeg fordi jeg ønsker det, hvilke gjør jeg fordi jeg tror jeg bør, og hva lar jeg være fordi jeg absolutt ikke vil assosieres med… ? Eller rettere sagt, hvem eller hva styrer livet mitt, og hvem eller hva ønsker jeg å være?

    • ylvalia sier:

      De siste spørsmålene dine er tanker som turnerer i hodet mitt hele tiden. Bøker som denne hjelper meg å se ting litt klarere, i hvert fall for en stund. Det er jo veldig slitsomt med alle disse spørsmålene da, og av og til skulle jeg ønske at jeg bare kunne flyte med uten å sette spørsmålstegn ved alt. Men så skulle jeg jo egentlig ikke ønske det, heller.

      • fjellcoachen sier:

        Jeg tror det er viktige spørsmål å stille, men noen ganger trenger vi slå oss til ro med de svarene vi finner også, ikke minst for å ha et hvileskjær før vi grubler videre. Ellers risikerer vi å la oss styre av angsten for å la oss styre..

        • ylvalia sier:

          Så sant, så sant. Det gjelder å finne en balanse mellom trygghet på egne valg og verdier og åpenhet for nye innsikter. Kanskje må det gå i faser. Kanskje handler det om stadig mer modenhet og erfaring. Kanskje om å komme fram til noen prinsipper å styre etter.

      • Ellen (en annen) sier:

        Men hva om du oppdager at 11-åringen din har en alvorlig kronisk sykdom? Hva om han begynner å tenke: tenk om mamma hadde visst – hadde jeg levd da?

        Jeg tror muligheten for abort gjør noe med vår evne til ubetinget kjærlighet. Og jeg tror det setter oss i valgsituasjoner som kan være mer umenneskelige enn det å bære frem et ikke planlagt liv.

        Jeg er mot abort, men likevel: Jeg er for loven om fri abort inntil uke 12 (men med tvungen rådgivningssamtale). Jeg tror resultatet av å fjerne retten til fri abort tross alt er verre. Det er få enkle løsninger i denne diskusjonen. Å fjerne all skam knyttet til abort er heller ingen løsning. Skamløshet – er det det vi vil ha?

        • ylvalia sier:

          Ja, så absolutt skamløshet! Ingen burde føle skam fordi de har tatt abort.

          Hvis et av mine barn får en kronisk sykdom, vil nok både de og jeg slite med mange spørsmål og grublerier – hvorfor rammer dette meg/oss, hva vil dette si for livet mitt, vil jeg dø ung på grunn av dette, osv. Hvis han begynner å lure på om jeg ville ha tatt abort dersom jeg visste at han hadde en kronisk sykdom allerede mens han var et foster, vil dette bli ett av spørsmålene som vi blir nødt til å snakke sammen om. Problemstillingen blir vel ikke så mye annerledes med/uten rådgivningssamtale eller med/uten et press fra samfunnet som påfører kvinnen skam.

  5. knordmann sier:

    Takk for tips, denne skal jeg lese!

    • ylvalia sier:

      Godt valg! Du har en blogg med et interessant utgangspunkt. Moran, som selv er mor til to, men har valgt å ikke få flere barn, har et kapittel om hvorfor du bør få barn – og ett om hvorfor du ikke bør få barn. Hun støtter selvfølgelig de som velger å ikke få barn, og etterlyser retten til å ta det valget uten å skulle føle seg som en ufullstendig kvinne. Det er jo nesten tabu å ikke ønske seg barn. Enda verre er det kanskje å ha fått ett barn og så bestemme seg for at man ikke vil ha flere fordi man har gjort seg noen erfaringer om hva det faktisk innebærer. Jeg tenker det er viktig at noen skriver om disse temaene.

  6. underveis sier:

    Takk for boktips!! Gode hilsener herfra

    • ylvalia sier:

      Bare hyggelig, håper du blir like begeistret som meg! Tenkte forresten på deg her om dagen, du burde jo gi ut bok selv. Du, med din livsfilosofi, skrivetalent og erfaring. Jeg ville nok både kjøpt og anbefalt den!

  7. Så flott at du skriver om boka! Jeg leste den i sommer og har hatt en slags plan om å blogge om den, men ikke kommet så langt.
    Jeg var, i motsetning til deg, veldig skuffa. Hadde store forhåpninger, men syns bare den var slitsom. Det må dog sies at jeg leste den på norsk og at det nok var en tabbe, for jeg tror veldig mye av humoren har gått tapt i oversettelsen. Men bortsett fra at den ikke var morsom, så likte jeg veldig dårlig at hun stadig forsøkte å gi meg oppskriften på hvordan være feminist. Hun hadde alle svarene hele tiden og skrev temmelig detaljert om hva jeg burde mene om både dette og hint og da kommer alle mine pigger ut. Jeg vil finne ut selv!
    Men så må det sies at jeg nå, etter å ha lest anmeldelsen din, fikk lyst til å lese den igjen. Kanskje den ikke er så ille som jeg syntes ved første gangs gjennomlesing?

    • ylvalia sier:

      Det er jo ikke så rart om vi får forskjellig utbytte av boka heller. Du har jo lest deg gjennom en lang liste med feministisk litteratur, og hadde sikkert andre krav og forventninger enn meg, som ikke er så belest (skulle gjerne, skulle gjerne, men det var denne tida da). Jeg var jo i utgangspunktet skeptisk, men følte jeg fant mye gull (selv om vi jo er enige om at boka ikke er så fantastisk morsom). Men det skader jo ikke om du gir boka en ny sjans på engelsk, så klart!

  8. Lammelåret sier:

    Hei!
    Siden jeg delvis har skrevet mitt siste blogginnlegg etter inspirasjon fra en kommentar du ga i dette innlegget:
    http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/09/10/kvinner-med-husmoridentitet-og-yrkesskrekk/
    synes jeg det er realt å gjøre deg oppmerksom på det. Om du vil er du velkommen til å delta i mitt siste innlegg!
    http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/09/14/din-selvtillit-mitt-ansvar/

    Ellers ønsker jeg deg en god helg!🙂

    • ylvalia sier:

      Fint! Det er bra vi kan inspirere hverandre. Jeg har vært inne og svart i kommentarfeltet på den opprinnelige posten nå. Skal se om jeg ikke kan få kommet med et litt mer utfyllende svar i den nye posten din. Ha en fortreffelig helg du også!

  9. Takk for påminnelsen om Morans bok, den kan bli bra permisjonslesning. Jeg er selv en «jag har ju hjärna»-feminist, uten at jeg av den grunn er veldig belest i feministisk teori. Litt rødstrømpe-input er sunt med jevne mellomrom.

    «Gjelder dette menn også» er, som du poengterer, et solid kontrollspørsmål. Dette fikk meg til å tenke på dagsrapporten fra barnehagen en dag i forrige uke, da førskolebarna hadde snakka om ordet «pappa». Hva er en pappa? Det var to assosiasjoner lista opp på dagsrapporten. Den første har jeg glemt, den andre var «har hår under armene». Det har jeg også – er jeg en pappa da?

    Forøvrig tror jeg, om du ikke kjenner den allerede, at denne snart ti år gamle bloggposten kan være noe for deg: http://tomatonation.com/culture-and-criticism/yes-you-are/

    • ylvalia sier:

      Ja, den var fin (om enn litt lang for meg i kveld). Takk! Håper du får lest boka, og at du også får et godt utbytte av den. Hår under armene, ja…utrolig hva de ungene får med seg og resonnerer seg fram til. Her er en annen fin en: http://hjorthen.org/?p=12416

  10. Tilbaketråkk: How to Be a Woman – Caitlin Moran | Julies bokbabbel - litteratur og småprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s