Bokopplevelse: Toget fra Ajaccio

Det utvikler seg snart til rene bokbloggen dette, men tingen er at Bokdykk gjerne ville gi meg en bok dersom jeg skrev om den på bloggen. Sånt blir jeg jo så smigret av at jeg umulig kan si nei. Dermed fikk jeg (etter eget valg) Toget fra Ajaccio av Anne Oterholm i postkassa, og selv om det har tatt noen uker å rydde tid til den, kommer jeg nå med en liten opplevelsesrapport. «Sponset» av Bokdykk med hele kr 168, som boka ellers ville kostet meg.

Romanen handler først og fremst om Sindre, som er på utenlandsreise sammen med de to sønnene sine. Handlingen og Sindres tanker er kommentert av Nora, som sitter i Norge og forsøker å skrive en roman basert på dagboksnotater som Sindre sender henne.

Boka har ingen særlig spennende ytre handling, så om det er cliffhangere og intrikate plot du er ute etter, bør du styre unna. Her dreier det seg ikke om å finne ut hvem morderen er, men deriomt hvem Sindre og de andre personene egentlig er, hvorfor de har blitt sånn og hva relasjonene mellom dem egentlig består i.

Så hvem er de, da? Tja, jeg spør meg selv fremdeles. Boka gir ingen entydige svar, men mange hint i det som skjer mellom personene i boka. Men jeg sitter hvertfall igjen med en følelse av personer som sliter – med å realisere seg selv, med å sette grenser for seg selv, med å oppnå det de vil, med å opprettholde relasjoner til andre, med selv å skjønne hvem de er. Særlig Sindre virker grunnleggende egoistisk og navlebeskuende, en moderne Peer Gynt som lar seg drive med av sine egne lyster uten særlig tanke for annet enn sitt eget. Men er Nora hans frelsende Solveig, der hun sitter hjemme og tenker på ham? Jeg tviler.

Jeg får fornemmelsen av noe deterministisk. Hovedpersonene spinner rundt i sitt eget nett uten egentlig å komme noe videre i sine egne prosjekter. Ønsker og ambisjoner ser ut til å strande i begrensninger som ligger i personene selv, begrensninger som boka går langt i å antyde skyldes forholdet til foreldrene. I tillegg til å være sterkt preget av foreldrerelasjonen, ser personene også ut til å gjenta foreldrenes handlingsmønster, slik at Sindre og Nora selv reproduserer foreldrenes handlinger og relasjoner. Det er lett å tenke seg til at Sindres sønner igjen vil bære den samme arven videre.

Men boka gir ingen klare svar, kun antydninger. Én grunn til at boka er så åpen, er at det er noe uklart hvem som egentlig fører ordet i hovedfortellingen. Noras stemme er tydelig i stadige kommentarer til det som fortelles. Men selve hovedfortellingen er fortalt i 3. person, med synsvinkelen hele tiden trygt plassert hos Sindre. Det er tankene hans vi følger, og de veksler på en realistisk måte mellom å referere hva som skjer og en indre tankevirksomhet som er mer springende. Mest nærliggende er det kanskje å anta at fortelleren nøytralt videreformidler Sindres tanker, men bokas litt spesielle form kan få oss til å lure. Er dette Sindres litt uortodokse form for dagboknotater? Eller er det kanskje Noras fortolkning av dem, romanen hun forsøker å skrive? Og hvor godt samsvarer det jeg leser med det Nora får lese? Jeg vet ikke, og det gjør at jeg heller ikke kan stole på det som skrives. Er dette hva som egentlig hendte, eller er hendelsene framstilt slik personene ønsker å se dem? Som leser tviler jeg mer og mer på om jeg kan stole på teksten, og jeg blir dermed mer aktivt tolkende, spørrende og kritisk til fortellingen enn jeg vanligvis er når jeg leser.

En annen grunn til at jeg blir tvunget til å lese teksten kritisk, er at mye av det som skjer på turen ikke er beskrevet i boka. Stort sett hopper vi fra scene til scene. Hullene mellom scenene kan spenne over flere dager, og de blir bare delvis fylt igjen gjennom tilbakeblikk. Jeg må derfor spørre meg selv om det er vesentlige ting jeg ikke får vite. Er scenene representative for reisen som helhet, eller hadde jeg fått et helt annet bilde dersom jeg hadde vært flue på veggen gjennom alle dagene? Det er uklart hvem som gjør utvalget, og jeg kan bare spekulere.

Jeg liker at jeg må være en aktiv leser, og at jeg etter å ha lest boka fortsetter å lure på personene i boka. Jeg liker også uforutsigbarheten i fortellingen. Sindre er en sammensatt karakter, og det er ikke åpenbart hva han kommer til å gjøre eller hvordan han kommer til å reagere. Jeg veksler mellom avsky og sympati etter hvert som han avslører stadig flere sider ved seg selv.

På den negative siden blir personene i boka litt for sære for meg. Jeg klarer ikke å identifisere meg noe særlig med noen av dem, ei heller kjenner jeg igjen andre i dem. Dermed blir det hele litt fjernt, noe som ikke angår meg ordentlig. Og det er en stor ulempe når det nettopp er personene i boka som er hovedtema. Når det er sagt, fikk jeg aldri lyst til å legge boka vekk uten å lese den ut. Jeg ble såpass engasjert at jeg gjerne ville få vite så mye som mulig. I tillegg er boka skrevet i et lettlest språk, og den har et driv som gjorde at det gikk ganske raskt å pløye gjennom de 242 sidene.

Jeg har googlet litt rundt, og ser at boka er elsket av litteraturkritikere, mens «folk flest» enten trekker på skuldrene av den eller rett og slett misliker den. Det siste er kanskje ikke så rart, gitt at «folk flest» kanskje er ute etter en god historie og en spennende handling. Da innfrir nok ikke denne romanen. Men er man ute etter å bli utfordret som leser og å undres og reflektere over både personene i teksten og teksten i seg selv, da vil jeg si at boka er leseverdig. Anbefales altså, men ikke uforbeholdent. Det kommer helt an på hva du er ute etter.

Dette innlegget ble publisert i anbefalinger, bokopplevelser, litteratur. Bokmerk permalenken.

4 svar til Bokopplevelse: Toget fra Ajaccio

  1. fjellcoachen sier:

    Pussig, er akkurat ferdig med «Señor Stig» av Jan P. Solberg, og deler av anmeldelsen din kunne også vært brukt på den boka🙂.

  2. Hei.

    Jeg kan ikke skryte på meg å være litteraturkritiker, men jeg synes denne boka hørtes veldig interessant ut basert på din omtale! Som du sier, alt kommer an på hva man er ute etter. Jeg liker bøker om menneskelige relasjoner og der jeg blir utfordret som leser; der forfatteren våger å prøve seg på noe nytt, en ny måte å fortelle på, bruke nye virkemidler. Her kan det høres ut som at poenge var nettopp det å gjøre leseren usikker på hvem som forteller, om mye blir utelatt, hva man ikke får vite osv.
    Opplevelsen avhenger av om fremstillingen og fortellermåten er troverdig.

    Takk for boktips!🙂

    Mvh
    Cathrine Østensvig Dale

    • ylvalia sier:

      Hei Cathrine, jeg er jo absolutt heller ikke noen litteraturkritiker, så det går an å like den uten å være det. Håper du får utbytte av boka, og fortell meg gjerne hva du syntes!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s