Høyre er på bærtur med abortloven, og vi får bare håpe at kvinnene i partiet klarer å snakke resten til fornuft. Hvis ikke er jeg skremt ved tanken på et eventuelt regjeringsskifte.
«Mann frå bibelbeltet har byrja røre ved abortloven med sin skitne fingre» skrev ei venninne nylig, og nei, den formuleringen er ikke akkurat min debattstil, men følelsesmessig er vi helt på linje. Hvorfor er jeg skremt og i følelsesmessig opprør?
Lovforslaget går på abort etter 12. uke. Slik loven er i dag, vil du, dersom du bærer et foster som får påvist Downs, få adgang til å abortere ut 18. uke. Du blir riktignok nødt til å søke en nemnd om dette, men søknaden vil bli innvilget. Med det nye forslaget vil denne søknaden bli avvist, med mindre du klarer å hoste opp en mengde andre overbevisende argumenter for hvorfor akkurat du faktisk ikke kan ta på deg å få et barn med Downs akkurat nå.
Jeg klarer ikke engang å forestille meg hvordan det må oppleves.
Sannheten er jo at de aller fleste som kommer i en slik situasjon, velger å ta abort, hvis de kan. At vi som samfunn ikke ønsker at det skal være slik – vi vil jo ikke ha et sorteringssamfunn, vil vi vel? – kan ikke endre på det faktumet.
(Og jeg vet godt at det handler om fostre med andre diagnoser enn Downs, men jeg velger å kalle en spade for en spade, for det er tross alt Downs debatten i hovedsak dreier seg om.)
Debatten om tidlig ultralyd gjelder noe av det samme, men her er det snakk om å påvise Downs før uke 12, da alle som ønsker abort har rett til det uten å måtte søke om tillatelse. Jeg vil tro at det vil være en mye mindre belastning for kvinnen om aborten skjer før uke 12. Og nå er det faktisk sånn at ingen hindrer oss kvinner i å ta en tidlig ultralyd og tilhørende blodprøve på egen hånd, det er bare ikke en del av det offentlige helsetilbudet til gravide. Jeg har inntrykk av at flere og flere faktisk tar testene på eget initiativ og for egen kostnad. Så er spørsmålet om dette bør inn i den vanlige gravidomsorgen. Det er jeg veldig usikker på. Mener vi at det er samfunnet sitt ansvar å legge til rette (og betale) for at alle gravide skal (bør?) teste fosteret for Downs? Det er ikke sikkert. På den andre siden er dette allerede et tilbud til gravide med høyere risiko for å bære fostre med Downs, og hva blir da egentlig argumentene for å ikke inkludere alle, bortsett fra et rent kostnadsspørsmål? Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva jeg mener om dette.
Men når du vet. At du bærer et foster med Downs. Og du vet at du ikke vil at det barnet skal komme. Da. Må. Du. Slippe. Uansett om det har gått mindre eller mer enn 12 uker. Og uten å måtte framlegge deg selv som ressurssvak for en nemnd.
Men betyr ikke dette at jeg vil diskriminere eller utrydde mennesker med Downs? Nei, det betyr ikke det. Alle, absolutt alle mennesker er like mye verdt og skal tas vare på i vårt samfunn. Mennesker med Downs og familiene deres trenger støtte og hjelp rundt seg, og det må vi fortsette å gi. Vi kan helt sikkert bli flinkere også. Og hvis vi som samfunn virkelig mener noe med at vi ikke ønsker et sorteringssamfunn, ja så er det nettopp der vi må sette inn innsatsen. Ved å legge til rette for at barn med alle slags funksjonshemminger og familiene deres kan leve så gode liv som mulig. Ikke ved å tvinge kvinner til å sette til verden barn de ikke ønsker.
I følge Høyres egen forklaring av og begrunnelse for forslaget, er det to grunner til at de ønsker innskrenkningen. Dene ene er at medisinsk utvikling gjør det mulig å både avdekke og behandle flere tilstander. Det er sikkert mange detaljer man kunne gått inn i her, men til syvende og sist handler det vel om å kunne ta et mer informert valg. Det valget har jeg stor tro på at kvinner selv klarer å ta.
Den andre grunnen er at dagens lov «fremstår […] diskriminerende for de som lever med egenskaper som i dagens lov er fremhevet som et selvstendig grunnlag for abort.» Og det er vel egentlig her vi er ved sakens kjerne. Jeg sier ikke at det er enkelt spørsmål, slett ikke. Diskusjonen er vanskelig og sensitiv. Men legg merke til ordet «fremstår». Dagens lov diskriminerer ikke mennesker med Downs, men den kan kanskje få noen til å føle seg diskriminert.
Spørsmålet er: Hvordan skal vi få mennesker med Downs til å føle seg verdsatt på lik linje med alle andre? Hvordan skaper vi det motsatte av et sorteringssamfunn, nemlig et samfunn med romslighet nok også for dem som avviker fra «normalen»? Skal vi endre på en lov som angår ufødte fostre, eller skal vi gjøre noe for alle de menneskene som lever blant oss i dag? Det er helt sikkert nok å ta tak i.
Høyres forslag har ingen praktiske konsekvenser for personer med Downs. Men det har potensielt veldig store konsekvenser for kvinner som mister råderetten over egen kropp og eget liv.
Ylvalias univers 
Bra skrevet! Jeg er så enig med deg. Jeg blir skremt av at Høyre, hvis prinsipper handler om retten til egne valg, går inn for et slikt forslag. Jeg har blogget om det samme, se link under. Jeg har også skrevet et annet innlegg for to år siden, om ultralyd, duotest og Downs.
http://barbarellaswantitall.blogspot.no/2013/03/hyre-tar-to-skritt-tilbake.html
http://barbarellaswantitall.blogspot.no/2011/04/tidlig-ultralyd-dobbeltest-og-downs.html
Hei Barbarella, takk skal du ha. Jeg hadde ikke sett innlegget ditt om dobbeltest, men er så enig i det du skriver. Godt at du tør! Det er sensitive tema og fort gjort å tråkke noen på tærne. Og fort gjort å bli utsatt for andres moralske fordømmelse. Men du skriver at det har blitt nesten umulig å få utført testen privat? Er det sant? Hvorfor det? Jeg innbilte meg at dette var greit å få utført for dem som ønsker det, men hvis ikke, er det jo et overtramp av dimensjoner!
Jeg så jo etterpå at du allerede hadde lest og kommentert det ene innlegget mitt. Det virker som om det varierer med politiske vinder hvorvidt de private legene våger å ‘bedrive ulovlig fosterdiagnostikk’ eller ikke.
Innlegget mitt har jeg skrevet mest som informasjon, så får alle ta sitt eget valg. Men jeg synes det er en merkelig dobbeltmoral når man tilbyr dette for kvinner over 38, men ikke for dem under 38. Hvis man skal bruke samme argumenter som abortmotstanderne, virker det jo som om Downsbarn født av eldre mødre «er mindre verdt» enn Downsbarn født av yngre mødre.
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Jeg-sorterte-ikke-bort-mitt-foster-7151715.html
Skremmende hvis det som står her stemmer.
«Men hva kan man egentlig forvente av legen ved en privatklinikk? Ingenting, ifølge bioteknologiloven, som regulerer dette feltet. For denne loven slår fast at det er forbudt for private klinikker å tilby ultralyd med den hensikt å avdekke eller avkrefte for eksempel Downs syndrom eller ryggmargsbrokk.»
«En ganske annen, og mer alvorlig sak, er at kvinnen i verste fall kun kjøper seg falsk trygghet. For det er ingen garantier for at legen som utfører undersøkelsen faktisk vet hva han eller hun gjør. Det hjelper lite å ha et ultralydapparat hvis du ikke kan bruke det. Hverken myndighetene eller Legeforeningen legger press på de legene som tilbyr denne tjenesten til å ta nødvendige kurs. For legene i privat praksis skal jo egentlig ikke holde på med fosterdiagnostikk.»
Her er jeg grunnleggende uenig med deg.
Det kan hende du glemmer at muligheten for å fjerne levedyktige fostre med uønskede sykdommer eller handicap faktisk er i ferd med å bli diskriminerende for oss foreldre som velger å ta i mot barn uansett. Jeg har et barn med en sykdom som (dersom den var mulig å oppdage på fosterstadiet) garantert ville kvalifisert til abort. Og jeg er redd for den holdningen som nå er det i ferd med å bre om seg, at foreldre som oss faktisk kan skylde seg selv. Og den holdningen er en direkte følge av den nåværende abortloven. Det er dypt skremmende.
Jeg tror ikke vi som samfunn, som felleskap, blir lykkeligere av å la enkeltmennesker ta umenneskelige valg. I stedet bør vi støtte hverandre og lære oss at alt i livet ikke handler om våre valg og vår frihet. Alle barn bør være velkomne – ikke bare de som tilfredsstiller de enkelte foreldres krav til funksjonsdyktighet.
Høyres forslag er et skritt i riktig retning!!
Ja, vi er uenige, og i denne typen debatter finnes ingen fasit.
Jeg mener vi må kunne kjempe for respekt for funksjonshemmede og deres familier uten å endre abortloven. Det skal være en reell valgmulighet å fortsette en graviditet også der andre ville valgt abort, men det arbeidet må skje på en annen arena, mener jeg.
Du ønsker å gjøre noe som du antar vil være til beste for samfunnet som helhet, at vi «som fellesskap blir lykkeligere». Men prisen vil du at noen enkeltkvinner/familier skal betale, selv om vi har mulighet til å la dem velge annerledes. Det kan jeg ikke være med på.
Å få barn innebærer jo alltid en risiko. Barn kan også bli alvorlig syke etter at de er født. Livet har ikke så mange garantier som vi gjerne ønsker oss. Alt er ikke opp til oss selv.
Jeg synes samfunnet setter oss i en umenneskelig valgsituasjon når de tvinger norske kvinner til å velge mellom å la et foster leve eller dø. Og valget må man ta i en tilstand av sjokk og sorg. Å overlate til enkeltmennesker å ta slike valg – det synes jeg er forferdelig. Og det fører lett til ansvarsfraskrivelse fra samfunnet.
Ta en tur på litteraturhuset torsdag 4. april kl.17. Der er det et seminar som heter «Retten til et anderledesbarn».
Ja, man kan aldri gardere seg mot hva livet har å by på. Men jeg vil heller at samfunnet skal hjelpe meg til å ta et informert valg enn å påby meg å lukke øynene. Dessuten fungerer nemndordningen i dag antakelig avlastende i forbindelse med det tunge ansvaret, i og med at nemnden må gå god for et eventuelt valg om å ta abort (etter uke 12). At muligheten til å ta abort igjen kan føre til en ansvarsfraskrivelse fra samfunnet dersom man ikke velger abort, er en utfordring vi må ta på alvor, men det betyr ikke at det ikke kan være riktig å la dem som ønsker det velge abort. Alle syke fostre blir uansett ikke oppdaget, så samfunnet vil alltid ha en plikt til å ta seg av dem som trenger ekstra hjelp og støtte.
Skulle gjerne tatt turen på Litteraturhuset, men det blir dessverre litt langt å reise for meg som bor i Florø.
Lest og jeg tenker.
Mest på at vi strømlinjeformer både mennesker og samfunn, slik at det blir mindre rom for det uvanlige. Dette er en trend som jeg misliker.
Jeg tror at man ved å lage kritererier for hva som er «ønsket» resultat av et svangerskap og hva som kvalifiserer for abort, er med på å anerkjenne sorteringssamfunnet.
At dette samfunnet ikke er raust nok til å la ulikhetene få leve godt, er synd.
Men synes du dagens abortlovgivning anerkjenner/oppmuntrer til et sorteringssamfunn? Og tror du at en eventuell endring av denne loven vil endre på hvordan vordende foreldre vil tenke rundt det å få et funksjonshemmet barn?
Hadde du vært på litteraturhuset, hadde du kanskje fått svar på noen av disse spørsmålene. Det eksisterer et stort abortpress på kvinner som venter barn med alvorlige avvik. Du kan ta en titt på denne lenken: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat8/thread365077/#post_365077
Jeg er helt enig i at det må være et reelt valg å velge å beholde et foster med avvik, og at det er positivt med mer fokus på dette. Jeg tror imidlertid det går an å jobbe for det uten å lage lovendringer som forbyr kvinner å velge abort i tilfeller der man i dag kan velge abort.
Det er jo bare det at lover og normer henger sammen. I tillegg til Høyres gode forslag, tror jeg retten til å bære frem et barn også bør lovfestes. Det kan være med å hindre et slikt abortpress som kvinner opplever i dag.
Det kan godt hende at en slik lovfesteing er nødvendig/et godt virkemiddel. Jeg tror på frie valg, og da må man motarbeide press, slik at valgene blir reelle. Men jeg tror ikke på å gjøre det ved å fjerne den andre valgmuligheten. Da er det jo ikke valg lenger, men tvang.
Dette er en vanskelig debatt. Ingen ønsker seg i utgangspunktet et barn med funksjonshemninger, men livet er uforutsigbart, og jeg tror at alle livets nyanser faktisk hører med for at vi i vårt samfunn skal utvikle oss, bevare vår menneskelighet. Når vi snakker om at vi har rett til å velge, så vet vi jo faktisk ikke alltid hva vi velger bort. Vi ser kanskje litt skrekkslagen på barna som ikke snakker, ikke går, ikke tenker slik vi er vant til. Men et hvert liv kan være et meningsfylt liv som gir glede. Gjennom mitt yrke har jeg møtt mange foreldre til barn med store og sammensatte funksjonshemninger, som aldri ville vært barnet foruten. Det er kanskje vanskeligere forstå, men slik er det for de aller fleste. Artikkelen om Kaja kan kanskje gi et lite innblikk i livet til ei jente med stor funksjonshemninger som var en svært elsket og viktig person for mange.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/Kaja-5111809.html#.UW8SI8saySM
Det var veldig fint skrevet, og jeg tviler ikke på at Kaja og andre barn med store funksjonshemminger kan ha meningsfylte liv og spre både gleder og sorger rundt seg. Det er vel de færreste som ville valgt bort sitt barn når de først har fått det, funksjonshemmet eller ikke. På den andre siden skal vi heller ikke underslå at det er ekstra utfordringer knyttet til å ha ansvaret for et funksjonshemmet barn. Det er et ansvar jeg, med tre friske barn, ikke vil pålegge noen andre å ha fordi jeg synes at det er flott med mangfold i samfunnet.