Da var nok en røst ute og proklamerte hvordan alle kvinner bør og ikke bør leve. Denne gang Martine Aurdal, som mener at alle mødre bør jobbe fulltid.
Stor respekt for Martine Aurdal, altså. Og for at hun og mannen har fått til et familieliv der alle får realisert seg selv. Dessuten har hun noen fine sitater, for eksempel:
Det er veldig mistenkelig at det beste for alle familier er at akkurat mor skal gå ned i stillingsbrøk når barna er små, og at far skal jobbe mer overtid. Da handler det ikke bare om den enkelte families ønsker og behov, men om forventninger samfunnet har til manns- og kvinnerollen.
Akkurat den der kan være litt grei å få med seg (les den gjerne én gang til), bare for å forsøke å rydde litt opp i hva som er egne ønsker, og hva som dyttes på utenfra.
Men så blir jeg sur også. Det er klart at hun må provosere og sette ting på spissen. Det er liksom hennes stil. Og dessuten (går jeg ut i fra) nødvendig for å bli hørt og sett i jungelen, slik at uttalelser som sitatet ovenfor kan komme ut. Det er bare at jeg er så drittlei av bedrevitere som skal fortelle alle andre hvorfor deres valg er dårligere. Vi er alle i forskjellig situasjon, og vi velger ut i fra den.
Kjempekult for Martine Aurdal at hun har en jobb som hun både vil og kan stå i 100% mens hun har et barn i barnehagealder. Men det er jo ikke alle mødre som er i samme situasjon. Hun sier jo selv:
Det er klart jeg kan føle det sånn av og til, når jeg må snakke i telefonen i stedet for å ha fokus på Leona, eller må svare på mail når Storm egentlig ville hatt hjelp med leksene. Akkurat i slike øyeblikk kan jeg føle at jeg er en dårligere mor enn jeg kunne vært. Men jeg ville heller ikke vært en god mor hvis jeg ikke hadde hatt en jobb jeg elsker.
Det er ikke alle forunt å ha en jobb de elsker. Heller ikke en jobb som delvis kan gjøres hjemme, med ungene rundt seg. Ett småbarn er dessuten noe annet enn for eksempel to. Eller flere.
Dessuten føler jeg for å opplyse om at det faktisk finnes mennesker i dette landet som velger å jobbe i redusert stilling, enda de ikke har barn! Tenk det, altså. Resonnere som så at «jeg tjener nok penger til å leve et godt liv selv om jeg ikke jobber 100%. Og siden jobben ikke er hele livet mitt, velger jeg å jobbe litt mindre». Prioriteringer, altså. Alle trenger tross alt ikke være gift med jobben.
Så her jeg sitter, slites jeg litt mellom å elske Martine Aurdal, og å ønske henne dit pepperen gror. Jeg liker jo sterke, friske jenter, som ikke legger fingrene imellom. Rollemodeller som viser at kvinner kan være og gjøre mye, og som kan inspirere.
Samtidig kjenner jeg at jeg blir helt sliten. For det er jo liksom ikke måte på hvor vellykket Martine Aurdal er. Smart flink, ung, vakker, nå til og med mamma, men realiserer fremdeles alle aspekter ved seg selv 100% med en jobb hun elsker og en mann som tar sin del av husarbeidet. Man kan jo velge å legge misunnelsen til side, gi Janteloven et godt spark bak og lene seg tilbake og la seg inspireres. Men jeg vet sannelig ikke om jeg orker noe mer inspirasjon nå. Jeg tror jammen ikke jeg klarer å ta til meg at jeg ikke er god nok om jeg ikke behersker alle disse arenaene 100% selv.
For akkurat meg akkurat nå handler det jo ikke om hva som er best for likestillingen i samfunnet, men om «å få en hverdagskabal til å gå opp og samtidig ta vare på det gode livet», for å sitere Mammadamen. Og jeg tror i grunnen det er akkurat det samme som ligger til grunn for Martine Aurdals egne valg. I stedet for å rakke ned på andres valg, hadde det vært bedre om hun hadde selvinnsikt nok til å forstå at heller ikke hun velger ut i fra et likestillingshensyn, eller fra et feministisk program, men ut i fra sin egen situasjon. Grunnleggende sett har hun valgt det som hun tror er best for henne selv og familien. At det i tillegg er god feminisme er en bonus.
Applaus for å bevisstgjøre oss og sette kjønnsspørsmål på dagsorden. Applaus for å følge sine egne drømmer, gjøre modige valg og å være en rollemodell. Men absolutt ikke for å sparke til dem som har gjort noen andre valg ut i fra andre forutsetninger. Man kan fort føle det som Ingeborg Aune skriver i kommentaren under artikkelen:
Det minner meg om en plakat min mor hadde på sitt kontor the jeg var liten: «Det er vanskelig å være kvinne. Hun skal tenke som en mann, oppføre seg som en dame, se ut som en pike, og arbeide som en hest.»
Hvis dette er standarden, er det fort gjort å slite seg ut. Og slite, det er det mange som gjør for tiden. Derfor vil jeg si: Ikke alle skal jobbe 100%. Ikke alle har en jobb de elsker eller ønsker å prioritere. Vi kan ikke alle være Martine Aurdal. Men det kan godt hende vi sliter oss ut i forsøket.
Ylvalias univers 
Jeg har en mistanke om at mannen til Martine Aurdal ikke har en jobb som er lite fleksibel 100% av tida…. Med ett barnehagebarn, og en tenåring, så tror jeg ikke det hadde vært så vanskelig å få det til å gå rundt her heller…..
Hilsen
3barnsfar
Nemlig! Tror nok deltidsfrekvensen øker proporsjonalt med antall barn, og er vanligere i yrker der arbeidstid og -sted er lite fleksible.
For et fantastisk bra innlegg! Veldig enig I alt du sier.
Tusen takk! Det varmer med fine kommentarer.
Som det stadig blir sagt rundt omkring og som det akkurat var kommet ny forskning på: På dødsleiet er det ingen som sier de kunne ønske de hadde jobbet mer i livet, heller motsatt.
Ja, det der er veldig interessant, Rannveig. Har du en lenke til artikkel el.l. om slik forskning?
For øyeblikket er jeg ikke i nærheten av å huske hvor jeg leste det. Du vet, arbeidende småbarnsmødre, søvnmangel og alt det der. Det gjør noe med hukommelsen.
Og plutselig logget inn som Bruden igjen?
Kunne ikkje vore meir einig! Du sete ord på det eg tenke, takk!
Så godt å høre. Takk for fin kommentar!
applaus for flott blogg!!! I mitt reknestykke er det sånn: 65 % lønna arbeid, 4 små under 10 år, heim , mann, fleire frivillige verv, så raust rekna blir det kanskje 150 % ulønna (i kroner og øre) arbeid. Dette blir tilslutt 215 % arbeid, Og eg har ein jobb eg ELSKAR og kjenner at life is GOOD!!! Så ikkje kom å sei at mødre, eller fedre for den saks skuld, ikkje jobbar 100% om det på papiret og i lønnslippen står mindre enn 100 %!!!
Klart det er prioriteringa 🙂
Stå på med gode blogginnlegg!!!
Så bra, Charlotte! Det er viktig å huske at lønnet arbeid ikke er den eneste veien til hverken samfunnsnytte eller selvrealisering. Så herlig å høre at du klarer å kombinere småbarnsliv og jobb på en måte som ser ut til å passe deg helt utmerket! Jeg kjenner jeg blir nysgjerrig på hva du gjør og hvordan du klarer å prioritere slik at du «kjenner at life is GOOD!!!» Del gjerne mer her, hvis du har lyst!
Kjempebra! Det er mange måter å leve gode og ansvarlige liv på. Hva som er 100 % jobb er til en hver tid en historisk tilfeldig konstruksjon – det er ikke en gitt størrelse som vi alle må matche opp mot. (Og «jobb» – er også et historisk foranderlig begrep, det kan man si mye om! Gjengs definisjon pt er vel det vi får lønn i kroner og øre for. Passe andres barn, ikke egne, – lage mat og selge til andre, men ikke lage mat uten å ta betalt, organisere en konferanse for 60 voksne og få lønn, men ikke organisere en speiderleir for 800 unger på frivillig basis osv…)
Men et 100 % liv derimot, 24 timer menneskeliv hvert døgn – det kan vi forholde oss til. Vi trenger da virkelig ikke ha lønn for det vi gjør for at det skal være meningsfylt og ansvarlig. Jeg gjør masse meningsfylte og ansvarlige ting hvert døgn, noe er jeg nødt til, noe har jeg lyst til, noe er en nødvendig konsekvens av det livet jeg har valgt. Det er en brøkdel av dette jeg har lønn og pensjonspoeng for. Men alt er en del av et liv, et mammaliv, et voksenliv, et menneskeliv. Det er ikke lønnet arbeid i seg selv som er livets, moralens og det ansvarliges målestokk.
Takk for at du (som vanlig) setter ting i perspektiv, Undervegs. Å være hele, sammenhengende mennesker, med hele, sammenhengende liv, det er vel akkurat det mange av oss streber etter.
veldig mykje meir velskrive enn eg klarte 🙂 og så må ein hugse at ein er sin eigen lykkes smed!!
Litt av problemet med likestillingsarbeidet er at for å få mer likestiling er det noen som må endre den tradisjonelle måten å fordele oppgavene i en familie. Samtidig lever vi i en økonomisk virkelighet som gjør at valgene lett faller på tradisjonelt vis. Dersom kvinnen hadde høyest lønn ville det naturlige, sett med økonomiske øyne, vært at han var mest hjemme.
Jeg tror det er stor forskjell fra sted til sted og fra jobb til jobb. I noen yrker er det lite fleksibilitet, mens andre enkelt har fleksitid og stor frihet til å regulere arbeidshverdagen sin selv. I slike yrker er det lettere (eller mulig) å kombinere jobb- og familieliv. Noen yrker er så harde at det ikke er mulig å kombinere full stilling med familieliv.
Det snakkes ofte om karrierekvinner og at det er skadelig karrieremessig å ta lengre permisjon. Det er forskjell på jobb og karriere. Kvinner flest (skal vi tro statistikken som sier at størstedelen av kvinner jobber innen omsorgsyrker og undervisningsyrker) jobber og får sin lønn slik at de kan forsørge familien. Jeg tror at kvinner som jobber for å fremme egen karriere og som realiserer seg selv gjennom jobben er i mindretall. Dermed vil det for kvinner flest ikke være snakk om en lengre periode kan skade karrieren, det er heller snakk om at en lengre periode fra barnet reduserer muligheten til å være tilstede i det nye livet sitt. Det er kanskje snakk om å følge sine grunnleggende verdier som ikke kan måles i kroner og timer på jobb. Det er kanskje snakk om kvinner som investerer tid i sine barns fremtid ved å selv være tilstedeværende mest mulig. Det er kanskje snakk om menn som ikke har skjønt verdien av det enda. Det er kanskje snakk om kvinner med beina plantet i jorden, som har sett at investering i barna ikke i det hele tatt kan vurderes lavere enn tiden på jobb.
Men de valgene vi tar får konsekvenser for hvordan samfunnet utvikler seg. Valgene vi tar bør være bevisste og vi som er foreldre i dag har et ansvar for hvilke verdier vi overfører til ungene, vist gjennom prioriteringene våre. Det er her framtidens arbeidsmarked formes, og våre holdninger til jobben.
Takk for langt og godt svar. Det er veldig mange fasetter ved denne problemstillingen, så det er klart det blir alt for enkelt å bare si: «Alle mødre bør jobbe 100%». Takk for at du tar opp noen av dem!
Tilbaketråkk: Barnløs og barnfast « Lammelårtanker
For meg er det veldig godt å se at det ikke bare er jeg som mener at veien til lykken ikke nødvendighvis er en 100% stilling, med to og et halvt barn trygt plassert i 100% barnehageplass. Jeg synes ofte det er denne måten å leve på som tas frem som den eneste riktige, i media, og hos «folk flest». Uansett om man leser aviser eller mammablader så fremstilles livet med barn som et race, man skal på død og liv klare alt, rekke alt, hele tiden. Ikke skjønner jeg hvordan folk får det til! Ikke tror jeg det er bra for hverken familien som hele eller barna spesielt. Og ærlig talt, hvor er likestillingskampen i det å vise barna at det å jobbe 100%, å «fremme sin karriere», er viktigere enn å ta vare på dem og gi dem tiden de trenger? Nei, det kommer jeg aldri til å skjønne!
Ja, vi skal rekke mye – og vi rekker mye! Men, som du skriver i bloggen din, og det var så godt sagt, synes jeg: «det er viktig at barn får tid, ikke nødvendighvis “kvalitetstid”, men tid.»
Tid er vel den største gaven du kan gi noen. Nærværende tid.
Ha en fin dag 🙂
Jeg får sitere Zadie Smith: «Time is how you spend your love». Ha en fin dag du også!
Her fant jeg den, men det var visst ikke forskning, men en sykepleier som gjennom fem år har registrert dette og gitt ut en bok om det:
http://m.db.no/2012/02/02/nyheter/dodsleie/dod/filosofi/20044399/?www=1
Ja, den leste jeg også, den ble vel hyppig delt på Facebook, sikkert også av meg 🙂 Men har også tidligere hørt om forskning som hevder at det folk angrer på på dødsleiet, er at de ikke var mer sammen med barna da de var små. Men jeg har til gode å se den faktiske forskningen. Kanskje er det bare en vandrehistorie? Det kan jo godt hende det stemmer. Men det kan også være en oppfatning som har bredt seg fordi den passer godt inn i vår tid. Hvis noen har en lenke, blir jeg takknemlig.
Tusen takk for et flott innlegg 🙂
Så fint at du synes det!
Flott og sterkt innlegg!
Takk for det!
Nei, alle kan ikke være Martine Aurdal og alle vil ikke heller;-) Jeg ønsker og være hjemmeværende og har også valgt å være det. Det passer oss veldig i den situasjonen vi er i, og jeg syntes det er viktig å være mor på heltid med tre små jenter:-) Jeg må innrømme at jeg har lyst til å be Martine Aurdal dit peppern gror. Jeg syntes jeg er heldig som kan være i den situasjonen, men har ikke noe problemer med at andre jobber fullt. Noe Martine tydeligvis henger seg opp i at alle kvinner ikke gjør som henne. Vi er så forskjellig som mennesker og det syntes jeg at man skal respektere:-)
Ja, for meg er det én av de tingene dette handler om; respekt for hverandres valg.
Hurra og alt som er for dette innlegget, er så utrolig enig! Jeg har óg dette ambivalente forholdet til Martine Aurdal, jeg synes egentlig hun er utrolig tøff, men oi, så provosert jeg ble av uttalelsene hennes i det intervjuet! Også irriterer det meg at det fremstår som om jeg svikter samfunnet bare fordi jeg vil være mer sammen med sønnen min, og derfor har lyst til å nedprioritere jobb en periode. Jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for å ta vare på mitt eget barn, og blir utrolig provosert av at noen prøver å påtvinge meg det!
Livet går i faser, og i noen faser må det være lov å prioritere andre ting enn jobben. Kos deg med sønnen din, og ikke ha dårlig samvittighet!
Nydelig innlegg.
Og ja, jeg er enig. Ikke alle vil. Ikke alle kan.
Jeg har jobbet 100% med tre alt for små barn. Jeg har prøvd å være ‘flink.’ Men jeg vil ikke, klarer ikke.
Kanskje jeg ikke elsker jobben min nok. Kanskje jeg faktisk elsker barna mine mer, kanskje jeg er helt sikker på at både de og jeg hadde lidd av å se hverandre kun mellom fem og sju hver ettermiddag. Kanskje er jeg annerledes skrudd sammen enn Martine. Kanskje VIL jeg hjelpe ungene mine med leksene HVER dag. Kanskje VIL jeg ha tid til å følge dem tett…….jepp! Politisk helt på villspor. Helt greit.
Skjønner godt hva du mener, jeg! Håper du klarer å finne den balansen som er riktig for deg og familien din!
Bra innlegg!
Takk!
Bra innlegg!
Ellers savner jeg litt mere respekt i samfunnet for at vi velger forskjellig, vi er da forskjellige….
Enig! Mer respekt for at vi alle må få lov til å få forskjellige valg ut i fra våre forskjellige situasjoner.