Det debatteres for tida. Om livet i (småbarns-)familiene og hva vi egentlig ønsker oss. Om kontantstøtte er bra eller ikke. Om pappaperm er bra eller ikke. Om ettåringer bør gå i barnehage eller ikke. Om foreldre bør jobbe fulltid, deltid eller ikke i det hele tatt. Og så går jeg midt oppe i det alt sammen selv, med full, ulønnet permisjon, en ettåring hjemme og kontantstøtte på konto, mens mannen er i full jobb og de to eldste barna ble sendt i barnehagen fra ettårsalderen. Da jobbet vi fullt, begge to.
Jeg har altså følt og føler mye av det på kroppen – problemene, løsningene, tidsklemma, prioriteringene, mammafellen, småbarnslivet. Og så prøver jeg å tenke rasjonelt og reflektert om det hele, og jeg har hørt mange gode forslag fra flere av debattantene.
Foreldre som ikke er i 100% jobb snylter på velferdsstaten, hevdes det. Vel. Det er mulig at velferdsstaten har et problem fordi mange velger å jobbe deltid. Det er imidlertid et problem velferdsstaten bør løse ved å gjøre det mer attraktivt for flere å jobbe mer. Det finnes nok mange grupper i Norge som kunne bidratt mer inn i velferdsstaten dersom ting var mer tilrettelagt eller insentivene bedre, men jeg tror ikke småbarnsfamiliene er det første stedet jeg ville lett. Å moralisere over folks valg er uansett fåfengt. Vil man ha folk til å jobbe mer, må man legge bedre til rette for det, enkelt og greit. Å implisere at noen snylter så lenge de ikke faktisk hever ytelser de ikke har krav på, er dessuten direkte ufint. Så lenge man er ærlig, og man følger lover og regler, må det være opp til hver enkelt hva man vil bruke hver eneste time av døgnet på. Hvem av oss har forresten sagt at vi ønsket oss et samfunn som var avhengig av at hvert eneste voksne menneske jobbet 100% i lønnet arbeid hele livet for at det ikke skulle bryte sammen? Hvis det er det vi har fått, foreslår jeg at vi jobber for å endre systemet, ikke menneskene.
Kvinner som ikke jobber 100% svikter kvinnekampen, hevdes det. Det er det aller dårligste argumentet jeg hører, uansett hvilken problemstilling vi diskuterer. Ingen kvinne (eller mann) skal behøve å forsvare sine valg ut i fra hvor godt de stemmer overens med noen abstrakte ideer om samfunnet. Den som ønsker endringer i forholdet mellom kjønnene, må først og fremst sørge for endringer på et strukturelt nivå, så kommer folkene etter. Gi fedrene permisjon til å være hjemme med barna, så gjør de det. Gi kvinnene gode arbeidsvilkår og en ordentlig lønn for å arbeide, så gjør de det. Men hev pekefingerne og fortell folk hva de bør gjøre, og se hvor mye de bryr seg!
Kvinner som ikke jobber 100% blir økonomiske tapere, hevdes det. Det stemmer antakelig bra. Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Mennene, som har brukt tiden på lønnsarbeid, sitter igjen med høy lønn og mange pensjonspoeng. Kvinnene, som har gjort husarbeidet og passet barna, får bare smuler, og må klare seg på det, eller finne en ny mann som kan sikre økonomien. En god, langsiktig løsning, er åpenbart å sørge for at mennene tar sin del av husarbeidet slik at kvinnene får overskudd til å gjøre sin del av lønnsarbeidet. I et kortere perspektiv kan vi likevel gjøre en del for å bøte på urettferdigheten. Felles opptjening av pensjonspoeng mellom ektefeller og samboere er et nærliggende virkemiddel, som er i tråd med tankegangen om at alle penger som bringes inn i et ekteskap skal deles likt ved et brudd.
Ettåringer bør ikke gå i barnehage, hevdes det. Jeg har imidlertid til gode å se forskning som faktisk viser dette. I den grad man kan bevise noe som helst, er det at selve barnehageoppstarten kan være problematisk, fordi ettåringene overlates i et ukjent miljø til ukjente omsorgspersoner. Dette gjelder sikkert barn som er eldre enn ett år også. En innlysende løsning, er å utvide dagens tre dager lange tilvenningsperiode til for eksempel tre uker, og da med permisjonspenger til foreldrene. Staten sponser allerede nybakte foreldre med 80% lønn i 57 uker. Å utvide med tre øremerkede uker til barnehagestart burde være uproblematisk. Og for at barna skal ha det bra i barnehagen, uansett om de er ett eller fem år gamle, må barnehagene selvfølgelig ha god kvalitet. Og det aller, aller viktigste for å sikre kvaliteten, er å sørge for at det er nok voksne der. Bestem et tall, og sørg for at det overholdes. Å sikre antall pedagoger er selvfølgelig viktig, men antallet mennesker er det viktigste, og assistentenes fang er like myke som førskolelærernes.
Fedrekvoten ødelegger valgfriheten i familien, hevdes det. Meg bekjent har ingen noen sinne blitt tvunget til å ta ut fedrekvoten. Derimot har den gitt norske menn muligheten til å ta sin del av foreldrepermisjonen, uten at verken arbeidsgiver eller partner har kunnet forhindre det. Jeg mener det er viktig at kvinner får reell mulighet til å realisere seg selv og sikre seg selv økonomisk i arbeidslivet på lik linje med menn. Skal det skje, er vi nødt til å fordele ansvaret hjemme likt mellom kvinner og menn. Uten likestilling i familielivet, får vi dobbeltarbeidende kvinner som blir så slitne av kryspresset at de enten velger å gå ned i stilling eller blir sykemeldte. En lang fedrekvote er det mest effektive tiltaket jeg kan tenke meg for å øke likestillingen i hjemmet. Derfor heier jeg på fedrekvoten og ønsker meg mer!
Når alt kommer til alt, er det ingen familier som er like. Det er umulig å lage en mal som passer for alle, det gir ikke mening å kreve at vi skal innrette oss sånn eller slik. Vi har forskjellige jobber, forskjellige barn og forskjellige ønsker og drømmer og håp. Til syvende og sist er det hver enkelt av oss som har ansvar for å gjøre de klokeste valgene, for oss selv, for barna, for familien. Og staten? Staten kan legge til rette, den kan lokke og dra for å få oss til å velge det som gavner samfunnet, den er en faktor i regnestykket over hva som er det klokeste valget. Men ingen av oss må tro at den noen gang kan sitte med fasiten for oss alle. Det kan bare hver av oss.
P.S. Jeg innser at dette innlegget ville vært mye bedre om jeg hadde linket til kilder for hver eneste påstand jeg kommer med, og ikke minst til hver eneste inspirasjonskilde. Jeg innser også at om jeg først setter i gang med den jobben, blir dette innlegget sannsynligvis aldri publisert. Derfor denne massive teksten, fri for Link Love. Men følg meg på Facebook, så ser du hvor jeg har det fra (du kan abonnere på statusoppdateringene mine uten å være venn med meg).
P.P.S. Kontantstøtten? Les Frøken Makeløs´ kronikk om hvorfor den er problematisk. Dette innlegget skulle egentlig være en videre diskusjon av hennes. Jeg skrev meg visst ut på viddene, men det var altså der det hele startet.
P.P.P.S. Så nettopp at Mammadamen har en liten oversikt over de heteste debattemaene før kvinnedagen
Ylvalias univers 
Bra blogg!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no
Takker og bukker!
Jeg kjenner igjen det med at innleggene kan bli for omfattende, da er det bedre å publisere det en har og la det stå til. Synes du har lagd en fin oversikt, jeg!
Holder på med en lenkeoversikt selv, og tar med dette innlegget ditt.
Takk skal du ha, og setter pris på at du tar meg med.
Fantastisk bra ;D Det eneste som «mangler» er å spørre staten hvorfor det er slik at man kjefter på kvinner som jobber deltid, men gjør ingenting for å tvinge offentlige arbeidsgivere (i sektorer der det jobber hovedsakelig kvinner) til å lyse ut fulle stillinger? Skal godt gjøres å jobbe i en 100% stilling når det kun lyses ut stillinger opptil 75% gitt..
Ja, om lag 17% av de som jobber deltid ønsker seg en høyere stillingsprosent, noe regjeringen har sagt de vil gjøre noe med. http://www.regjeringen.no/nb/dep/ad/aktuelt/nyheter/2012/krafttiltak-mot-ufrivillig-deltid.html?id=710284
Det er vel ikke utenkelig at en bedring i arbeidsvilkår og organisering i typiske kvinneyrker, som omsorg, der det også er mye ufrivillig deltid, vil få flere av dem som i dag velger å jobbe redusert til å ønske å jobbe mer og kanskje til og med 100% Et helhetlig blikk kan få mange gode virkninger.
Ang. manglende forskning på uheldige konsekvenser for ettåringer i barnehage, så finnes den! Jeg så ett program på nrk hvor stresshormon nivået hos barnehagebarn var målt. Det lå langt høyere enn hjemmeværende barn. Disse høye nivåene vedvarte også lenge over «tilvenningsperioden». Programmet viste også at det faktisk var de mest stille barna, ikke de som gråt høyt da foreldrene dro, som hadde de høyeste nivåene av stresshormoner. Det man ikke vet er langtidseffekten av å bli utsatt for stress i så ung alder.
Husker du hvilket program det var? Kanskje det liger på NRKs Nett-TV?
Vårt lille land på TV2. Ligger på TV2 Sumo
Takk!
Ingen av mine har gått i barnehagen. Og det var et bevisst valg fra min side. Dengang som da, ble slike valg uglesett. Og det er ganske trist syns jeg.
Hvordan klarte du det? Hvor fikk du pengene fra?
..det lurer jeg på også…. Skulle gjerne hatt mer tid med mine små, men økonomien tillater det ikke. Jeg er selv førskolelærer og ser helt klart behovet for at barna trenger å være mer hjemme. Samtidig ser jeg også at de trives i bhg og ikke lider noen som helst nød og er godt i varetatt. Er helt trygg på at mine barn trives i bhg og ikke opplever stress, slik mange tror. Denne tv-dokumentaren det siktes til gjelder først og fremst de aller minste. Og der er jeg faktisk helt enig. 1-åringer bør ikke gå i bhg. Ihvertfall ikke fulle dager. Men de minste er ofte de som er lengst i bhg – forstå det den som kan?!
PS. Følg gjerne med på http://www.barnehage.no, der dukker det opp mange gode artikler/innlegg om bransjen.
Takk for tipset! Store barn krever oppmerksomhet på en annen måte enn små. Dessuten, når den første ettåringen begynner i barnehagen, har man allerede lagt et løp, og det tar tid å endre på stillingsprosenter og legge om rutiner for å få kortere dager i barnehagen. For det er jo sjelden man er forberedt på hvordan det faktisk blir før man har prøvd det. Det har vært lite snakket om – i hvert fall fram til de siste par årene.
Vi valgte å leve på en inntekt, og bo i et lite hjem. Det meste av klær og utstyr ble kjøpt brukt på Fretex. Det var ikke rom for feriereiser og sånt, men vi klarte oss.
Så bra innlegg! Har akkurat skrevet om noe i den gaten selv! Utrolig viktig å få vekk de pekefingrene, og respektere de ulike familiers valg! Amen to that!
Takk! Jeg føler det kommer pekefingre fra så mange kanter nå, at vi er nødt til å unskylde oss uansett hvordan vi velger. Sannelig ikke lett å leve i et slikt krysspress. Spesielt fordi det ikke alltid er lett å skjønne om pekefingrene kommer utenfra eller innenfra. Jeg håper du lander på et valg du vil føle deg komfortabel med, og at du ikke føler at du må unskylde deg.
Og alle fagpersoner på barnas vegne, hvor er de i denne debatten – har dere gitt opp – pensjonert dere? Jo, noen av dere har jo det. Men vi trenger dere, som kildehenvisere, som kloke veivisere – på barnas vegne, på samfunnsutviklingens vegne. Jeg tror ikke dere er enige i det som skjer – og dere har nok ikke lagt hjertebarna deres på hyllen heller = barn og barns utvikling/liv og vilkår.
Hvem skal se til at ett-åringene ikke skal bli salderingspost i maskineriet?
Foreldre: Stå på, vis mot og handling. Gjør dagens politikk til skamme – protester ved ikke å institualisere ett-åringen deres – vi komsumenter/brukere er faktisk en maktfaktor enn så lenge …. men ikke til evig tid……
Eg é skikkelig övegidde over at me é endt opp her; Kvinnesak, marxistiske idealer/ultra-kapitalisme i salig blanding = ofring/ sanering av barns reelle behov på industriers alter. FY SKAM – ingenting kan forsvare dette!
Større valgfrihet i å skape sine egne liv – det har vært målet for alle slags frigjøringskamper gjennom tidene. Frihet fra fattigdommens tvang, frihet fra klassesamfunnets tvang, frihet fra kjønnssegregeringens tvang eller frihet fra andre begrensninger knyttet til hvem jeg er som person.
I vårt ufattelig privilegerte hjørne av verden må det da kunne være flere enn ett valg som er legitimt. Vi er frie fra fattigdom så det holder. Som kvinner kan vi både gå i bukser, ta utdanning, stemme, skrive, leve usedelig – osv. Det må da kunne gi noe valgfrihet i hvordan vi velger våre liv. Og noe raushet i hvordan vi ser på hverandres ulike valg. Det var vel det som var hensikten? I hvertfall ikke en tvang til å løpe som hamstre i forbrukskarusell-maskineriet og tjene enda flere penger og forbruke enda mer og ha enda mindre tid?!
Kloke ord, som vanlig, fra deg! Du hadde forresten et sterkt innlegg i går kveld, det måtte jeg dele på FB.
Jeg synes det høres skummelt ut med flere ukers tilvenningstid i barnehagen, da vil vel barnet «vennes til» at både barn og forelder er i barnehagen mye av tiden? Og så kommer «sjokket» med at foreldrene går bare senere. For min datter, som nå er 18 mnd og har gått i barnehage i et halvt år, fungerte de tre dagene optimalt. Hun fikk bli kjent med de voksne og barna, og ble trygg på dem, og vennet seg raskt til at «barn er i barnehagen, mamma og pappa går på jobben». Har ikke opplevd en eneste gang at hun har virket utrygg eller grått ved levering.
En mulighet for delvis permisjon med full lønn de første ukene/månedene, ville etter mitt syn vært bedre for både foreldre og barn, så man kan venne seg til den nye hverdagen, levere litt sent og hente litt tidlig, og rekke middagsservering før leggetid. Rett og slett 6-timersdag for småbarnsforeldre. Da slipper barna å bli levert «kjempetidlig», og kan heller komme til f.eks kjernetiden i bhg starter, og være med den tiden det ofte er et pedagogisk opplegg, men slipper så mye av «dødtiden» og stresset fra 7-8.30 og 15.30-17 når det er veldig mye levering/henting, mange mennesker inn og ut, og færrest voksne på jobb.
Det er et godt poeng, og det hadde vært interessant å høre noen barnehagefaglige uttale seg om dette. Er det én ting som er sikkert, er det at barn er forskjellige. Noen barn, som ditt, klarer seg helt fint med tre dagers tilvenning, mens andre ikke takler det like bra. Noen barn vil ha nytte av lengre tilvenning, men for noen kan det hende at det ikke hjelper med tre uker heller.
Den fleksibiliteten vi begge etterspør bør forresten også være mulig å få til med den permisjonsordningen vi allerede har, da den kan tas ut på deltid over lengre tid og med pauser. Spesielt fedrekvoten er veldig fleksibel. Men det fordrer litt planlegging og ikke minst en del akkedering med diverse NAV-skjemaer, så da må man ha en plan god tid i forveien. Med eller uten permisjonspenger er det uansett mulig for både far og mor å jobbe mer eller mindre redusert i kortere eller lengre perioder mens barna er små.
Men det krever at man er bevisst. At man er klar over hvilke utfordringer som kan oppstå. At arbeidsgiver er forståelsesfull. At barnehagen er fleksibel.
Holdningen i dag, fra de fleste instanser, er at det skal gå helt fint å tilvenne på tre dager og jobbe 200% (til sammen) fra dag 3. Mange opplever det som vanskelig, og tror da at en gjør noe feil. Med litt mer fleksibilitet, i det minste i oppstarten, vil ting kanskje bli lettere for både voksne og barn.
Helt klart bra at man kan velge fleksibelt uttak av permisjonen, det gjorde vi for å få permisjonen til å vare helt fram til barnehagestart med kun noen få dager ubetalt ferie. Vi hadde også flaks og fikk plutselig plass fra 1.august istedet for 13., så vi hadde «regnet med» å fordele de dagene mellom oss som ubetalt fri, og kunne derfor være veldig fleksible på dagene.
En ting jeg tror er veldig undervurdert ifht hvor lett barn blir trygge i barnehagen, er at FORELDRENE må være 100% sikre og trygge selv. Hvertfall signalisere det utvetydig overfor barnet; at barnehagen er et godt sted å være hvor man får leke og lære og være sammen med andre barn, og hvor de voksne tar godt vare på en. Min magefølelse sier at de barna som virker mest utrygge i barnehagen, også har foreldre som helst ikke ville hatt barna der, men føler de MÅ fordi de MÅ jo jobbe, men aller helst ville de gått hjemme med barna i et år eller to til.
Men det kan jo hende det avhenger vel så mye av personligheten til barnet, jeg ser jo at det er stor forskjell på de minste barna i min datters barnehage både ifht «utvikling», dvs hvor tidlig de går selv, og hvor nysgjerrige, utforskende og selvstendige de er. Får meg vel fort en overraskelse hvis neste barnet mitt blir en helt annen type enn snuppemor, da er det ikke sikkert teoriene mine funker lenger 😉
Jeg synes forsåvidt at vi kvinner bare har fått mer jobb etter denne likestillingen, jeg. For jobber en kvinne 100% ute, så jobber hun like mye for pengene som mannen. Derimot, jobber kvinnene ganske mye mer enn menn på hjemmebane, i tillegg, med barnepass og husarbeid (= daglige plikter, dekkskift og snøbrøyting = periodiske plikter). Så sånn sett synes jeg vi bør kreve at mennene er mer hjemme og tar en turn på vaskerommet eller med støvsugeren. Så kan vi kvinner få en liten pause fra alt dette husmaset mens vi er på jobb og skryter med kolleger 🙂 Kanskje vi attpåtil får mer overskudd til mennene av det også!
Hør, hør!
Mener selv at mor bør være hjemme med barna det første årene av deres liv. Og at man må sette barn foran karriere. Og vi som er noe eldre, og som opplevde at mor ventet hjemme med varm middag da vi kom fra skolen, satte virkelig pris på det.
Legge tilrette ja, for å gjøre gode valg. Hvis man ikke vil være hjemme med barna utover 1 år så tror jeg ungen har det bedre i barnehage. Vi er forskjellige. Første mann var hjemme til det året hun fylte 3 2, man til han var 16 mnd, og da var både han og jeg klar for at han skulle i barnehage. Jeg ØNSKER å jobbe deltid, mannen min ØNSKER å jobbe fullt. For meg er det viktigere å ha tid og overskudd til å være mamma, lage middag og delta på aktiviteter. For oss fungerer det. Hadde vi fått barn i dag ville ikke mannen min vært hjemme i 3 mnd med ungen, men jeg ville derimot. Det hadde vært det beste for oss…Selv om jeg var hjemme med de to første, har de et supert forhold til sin far. Nå er vi litt tradisjonelle i fordelingen hjemme. Det passer oss, og sette opp egen pensjonssparing til meg er jo en måte å jevne ut lønnsforskjellene på. Når det er sagt så elsker jeg å jobbe også, men jeg vil heller jobbe noe redusert nå, for så å evt øke når ungene blir større. Men det er meg:-) Jeg hadde blitt «gal» av bare å gå hjemme, men hadde også blitt «gal» om jeg skulle fått familien og huset til å fungere med full stilling.
Du har helt rett, valgfrihet er tingen. Og så gjelder det å sørge for at alle har reell valgfrihet, ikke bare f.eks. de som tjener mest. Tror ikke du er alene om å ønske deg en kombinasjon av jobb og hjemmeliv, det er vel derfor så mange ender opp med å jobbe deltid. Jeg spekulerer imidlertid på om også en del menn kunne ønske seg å jobbe deltid om ting lå mer til rette for det – og om en del kvinner kunne ønske seg å jobbe mer dersom mannen tok mer ansvar på hjemmebane. Valgfrihet på papiret og i realiteten er to forskjellige ting.
Man velger å få barn, derfor bør man velg det beste for barnet. Ikke sant?
Klem 🙂
Ja, og så er det bare ikke alltid så lett å vite hva som er det beste for barnet. Barnet inngår jo i en større helhet, ikke sant, der også søsken og foreldre må ha det bra for at alt skal fungere. Og det er vanskelig å planlegge hva som blir til det beste for et lite barn, som vokser og utvikler seg og stadig endrer sine behov. De aller fleste foreldre tenker vel først og fremst på barnas beste?
Det gjør de, tror jeg,
Mens man snakker om et barnevennlig samfunn, er det blitt vanskeligere å ha barn og å være barn, tror jeg.
Tilbaketråkk: Lenkesamling om kvinnekamp mars 2013/med ‘morsrollen’ som trademark | Lammelårtanker