Et par dikt som innledning på uka

Fikk bare lyst til å dele et dikt av Rolf Jacobsen med dere.

Stillheten efterpå

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.
–
Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

(Rolf Jacobsen, Stillheten efterpå – – -, 1965)

Rolf Jacobsen levde fra 1907 til 1994, og ble en svært populær lyriker. Nå som jeg leser litteraturhistorie og endelig har lært meg hva modernisme betyr, kan jeg opplyse om at «Stillheten efterpå» har mange typisk modernistiske trekk. Ikke bare fordi diktet er uten rim og har uregelmessig rytme, men også blant annet i oppramsingen av tilsynelatende urelaterte ting som «provokasjoner», «forbrenningsovner» og «arkitektkonkurranser», ord som i seg selv er såkalt «upoetiske motiver». Selvmotsigelsen i en stillhet som «tordner» og får «trommehinnene til å dirre». Følelsen av meningsløshet som til og med omfatter selve språket. Dobbeltheten og åpenheten i bildene, som lar hver av oss tolke diktet selv og gjøre det til vårt eget.

Dere skal få et dikt til, fra hans første samling i 1933.

Byens metafysikk

Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:

Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.

Fra østens skyhøye menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.

Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen.

Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank hundrede mil i mørke.

Byens jernkledde innvolder
arbeider.

Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øye og ny kåpe i solskinnet.

Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
sigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.

(Rolf Jacobsen, Jord og jern, 1933)