Det viktigste er tross alt å være vakker

Dove har nettopp fortalt verdens kvinner hvor vakre vi er, vakrere enn vi tror! Det er en nydelig og rørende video, og selv om Doves «sosiale eksperiment» er milevis fra å kunne bevise noe som helst, har jeg ingen problemer med å tro at mange kvinner oppfatter seg selv som mindre vakre enn andre oppfatter dem. Dessuten avslutter filmen med et helt greit budskap: «Vi kvinner bruker mye tid på å analysere og forsøke å fikse de tingene som ikke er helt som de skal være, og vi bør bruke mer tid på å sette pris på de tingene vi faktisk liker.»

Eller kanskje vi burde bruke mer tid på å gi blaffen?

Det er selvfølgelig godt å føle seg pen, men det som er enda bedre, er å føle at utseendet betyr minimalt, for det som betyr noe er hvem jeg er og hva jeg gjør, alt jeg kan, hvordan jeg behandler menneskene rundt meg, hvilke tanker jeg tenker, hvilke ting jeg får til og hvilken forskjel jeg gjør her i verden. Uavhengig av om nesa mi er stor, om huden min er kvisete, om magen har noen ekstra kilo eller håret mitt ikke akkurat bølger seg rundt ansiktet.

Jeg sier ikke at det er galt å bry seg om utseendet sitt, for det ligger det i vår natur å gjøre. En natur som riktignok er godt hjulpet av den skjønnhetsindustrien som også Dove er en del av, men det er menneskelig å være forfengelig. Vi liker å føle oss vakre, og vi liker å se på det som er vakkert. Det som er vakkert gir oss glede – og, artig nok, det som gir oss glede, synes vi ofte er vakkert.

Jeg husker at jeg som fjortis beklagde meg til noen over mitt eget utseende, særlig de mørke ringene under øynene mine. Vedkommende svarte meg: – Det er rart med det, men når du er glad i noen, så blir selv ringer under øynene pent!

Likevel, la oss ikke gjøre den feilen å forveksle det vakre med det gode, det stygge med det onde. La oss ikke godta premisset som ligger under Doves reklamefilm, nemlig at det viktigste i livet er å være vakker. Som én av kvinnene i filmen sier det:

«Jeg burde være mer takknemlig for min naturlige skjønnhet. Det påvirker valgene vi tar og vennene vi får, jobbene vi søker, måten vi behandler barna våre, det påvirker alt. Det kunne ikke være mer avgjørende for din lykke.»

Den som bygger selvtilliten sin, ja, selve livslykken, på utseendet, vil før eller siden komme til kort. Jeg hadde håpet at vi hadde kommet lenger.

Alle sitatene fra videoen er mine egne oversettelser. Jeg har også lånt et visdomsord fra Fridtjov Urdal, ord for dagen: «Det vakre er ikkje det gode, det stygge er ikkje det vonde.»

Advertisements
Publisert i er det mulig?!, feminisme, her og nå, likestilling, skeptisk | 10 kommentarer

Hot tomatsuppe til middag i dag

Rema har lansert et nytt produkt, og noen har gjort sitt beste for at vi ikke skal oppdage det. Små bokstaver og rødt på svart, liksom.

20130419-191436.jpg
Man oppdager det jo til slutt, da. Og da blir det melk til middagen. Mye.

Publisert i er det mulig?!, her og nå | Merket med | Legg igjen en kommentar

På reise

Jeg er ute og flyr, og det er lenge siden sist. Ting har endret seg. Før turte jeg nesten ikke la flyvertinnene se at jeg hadde en mobiltelefon med meg, hverfall ikke før den var trygt avskrudd. Nå har de fleste passasjerene sine boardingkortet på sms som de kjekt blipper forbi strekkodeleseren på gaten.

Alle ungene var med på flyplassen og tok avskjed, og det ble nesten høytidelig. Jeg måtte brått tenke på den gangen jeg tok avskjed med mormor for siste gang, og at barna mine kanskje skal ta en siste avskjed med meg en gang.

Jeg blir alltid veldig filosofisk på reise, og jeg får et sterkt behov for å skrive. Det er i hvert fall ved det samme. Og nå regner jeg med å straks få beskjed om å skru av telefonen. Ved det samme.

Publisert i her og nå | 4 kommentarer

Vi bekjemper ikke sorteringssamfunnet ved å tvinge kvinner til å føde barn de ikke ønsker

Høyre er på bærtur med abortloven, og vi får bare håpe at kvinnene i partiet klarer å snakke resten til fornuft. Hvis ikke er jeg skremt ved tanken på et eventuelt regjeringsskifte.

«Mann frå bibelbeltet har byrja røre ved abortloven med sin skitne fingre» skrev ei venninne nylig, og nei, den formuleringen er ikke akkurat min debattstil, men følelsesmessig er vi helt på linje. Hvorfor er jeg skremt og i følelsesmessig opprør?

Lovforslaget går på abort etter 12. uke. Slik loven er i dag, vil du, dersom du bærer et foster som får påvist Downs, få adgang til å abortere ut 18. uke. Du blir riktignok nødt til å søke en nemnd om dette, men søknaden vil bli innvilget. Med det nye forslaget vil denne søknaden bli avvist, med mindre du klarer å hoste opp en mengde andre overbevisende argumenter for hvorfor akkurat du faktisk ikke kan ta på deg å få et barn med Downs akkurat nå.

Jeg klarer ikke engang å forestille meg hvordan det må oppleves.

thinking

Sannheten er jo at de aller fleste som kommer i en slik situasjon, velger å ta abort, hvis de kan. At vi som samfunn ikke ønsker at det skal være slik – vi vil jo ikke ha et sorteringssamfunn, vil vi vel? – kan ikke endre på det faktumet.

(Og jeg vet godt at det handler om fostre med andre diagnoser enn Downs, men jeg velger å kalle en spade for en spade, for det er tross alt Downs debatten i hovedsak dreier seg om.)

Debatten om tidlig ultralyd gjelder noe av det samme, men her er det snakk om å påvise Downs før uke 12, da alle som ønsker abort har rett til det uten å måtte søke om tillatelse. Jeg vil tro at det vil være en mye mindre belastning for kvinnen om aborten skjer før uke 12. Og nå er det faktisk sånn at ingen hindrer oss kvinner i å ta en tidlig ultralyd og tilhørende blodprøve på egen hånd, det er bare ikke en del av det offentlige helsetilbudet til gravide. Jeg har inntrykk av at flere og flere faktisk tar testene på eget initiativ og for egen kostnad. Så er spørsmålet om dette bør inn i den vanlige gravidomsorgen. Det er jeg veldig usikker på. Mener vi at det er samfunnet sitt ansvar å legge til rette (og betale) for at alle gravide skal (bør?) teste fosteret for Downs? Det er ikke sikkert. På den andre siden er dette allerede et tilbud til gravide med høyere risiko for å bære fostre med Downs, og hva blir da egentlig argumentene for å ikke inkludere alle, bortsett fra et rent kostnadsspørsmål? Jeg er fremdeles ikke helt sikker på hva jeg mener om dette.

Men når du vet. At du bærer et foster med Downs. Og du vet at du ikke vil at det barnet skal komme. Da. Må. Du. Slippe. Uansett om det har gått mindre eller mer enn 12 uker. Og uten å måtte framlegge deg selv som ressurssvak for en nemnd.

regndråpe

Men betyr ikke dette at jeg vil diskriminere eller utrydde mennesker med Downs? Nei, det betyr ikke det. Alle, absolutt alle mennesker er like mye verdt og skal tas vare på i vårt samfunn. Mennesker med Downs og familiene deres trenger støtte og hjelp rundt seg, og det må vi fortsette å gi. Vi kan helt sikkert bli flinkere også. Og hvis vi som samfunn virkelig mener noe med at vi ikke ønsker et sorteringssamfunn, ja så er det nettopp der vi må sette inn innsatsen. Ved å legge til rette for at barn med alle slags funksjonshemminger og familiene deres kan leve så gode liv som mulig. Ikke ved å tvinge kvinner til å sette til verden barn de ikke ønsker.

I følge Høyres egen forklaring av og begrunnelse for forslaget, er det to grunner til at de ønsker innskrenkningen. Dene ene er at medisinsk utvikling gjør det mulig å både avdekke og behandle flere tilstander. Det er sikkert mange detaljer man kunne gått inn i her, men til syvende og sist handler det vel om å kunne ta et mer informert valg. Det valget har jeg stor tro på at kvinner selv klarer å ta.

Den andre grunnen er at dagens lov «fremstår […] diskriminerende for de som lever med egenskaper som i dagens lov er fremhevet som et selvstendig grunnlag for abort.» Og det er vel egentlig her vi er ved sakens kjerne. Jeg sier ikke at det er enkelt spørsmål, slett ikke. Diskusjonen er vanskelig og sensitiv. Men legg merke til ordet «fremstår». Dagens lov diskriminerer ikke mennesker med Downs, men den kan kanskje få noen til å føle seg diskriminert.

Spørsmålet er: Hvordan skal vi få mennesker med Downs til å føle seg verdsatt på lik linje med alle andre? Hvordan skaper vi det motsatte av et sorteringssamfunn, nemlig et samfunn med romslighet nok også for dem som avviker fra «normalen»? Skal vi endre på en lov som angår ufødte fostre, eller skal vi gjøre noe for alle de menneskene som lever blant oss i dag? Det er helt sikkert nok å ta tak i.

Høyres forslag har ingen praktiske konsekvenser for personer med Downs. Men det har potensielt veldig store konsekvenser for kvinner som mister råderetten over egen kropp og eget liv.

Publisert i er det mulig?!, feminisme, her og nå | Merket med , , , | 16 kommentarer

Noen blogger jeg ikke ville vært foruten

Bilde

Tidlig i november i fjor kom det plutselig dumpende to blog awards i kommentarfeltet mitt. Sånne som det er meningen at man skal dele ut videre til blogger man liker. Jeg ble veldig glad for oppmerksomheten – tusen takk til Lammelåret og Mormor – men jeg har et litt ambivalent forhold til sånne blog awards. Det er mange forskjellige grunner til dét, og jeg gidder ikke kjede dere med dem her, men én av dem er at jeg har et mindreverdighetskompleks når jeg skal dele dem ut videre. De fleste bloggene jeg leser har jo uansett veldig mange flere lesere enn meg.

Så i stedet for å dele ut awards, tenkte jeg at jeg bare gir dere en liten liste over noen av de bloggene jeg får mye ut av om dagen (det vil vel si siste uka omtrent, da alt som er lenger siden enn dét, ikke ligger fremst i pannebrasken lenger).

Så, i tilfeldig valgt rekkefølge, husker jeg å nevne:

Frøken Makeløs – fordi hun debatterer så ydmykt, men likevel står for sterke meninger, basert på kunnskap og refleksjon. Hun har fått meg til å skifte mening ved flere anledninger, fordi hun skriver på en måte som gjør at jeg faktisk leser argumentene hennes i stedet for bare å la meg provosere.

Anne Viken – fordi hun har sterke meninger og aldri legger fingrene i mellom, selv om hun er kontroversiell. Tøff, altså. Skarp og kunnskapsrik er hun også. Men kunne kanskje hatt noe å lære av Frøken Makeløs innimellom, hvis målet er å overbevise.

Hjorthen – fordi han stiller spørsmålstegn der de fleste andre glemmer å gjøre det. Du vet dessuten aldri hva du møter i neste blogginnlegg – er det en saklig debatttekst, en novelle, en bildefortelling, et satirisk liksom-intervju? Det er ikke alltid du er helt sikker etter at du har lest det heller.

Charlotte Hit Och Dit – fordi hun er like skarp som hun er morsom. Hun bor i Finland og skriver på svensk, noe som blir stadig enklere å lese etter hvert som jeg blir vant til det.

Les Mye -fordi hun leser en imponerende mengde bøker og skriver gode, korte bokomtaler med klare anbefalinger.

Jeg må også få anbefale bloggkollektivet Maddam og tidsskriftet Minerva – der går det med mye tid, men jeg liker det. Jeg liker samfunnsdebatt, og her finner jeg mye interessant.

Og, joda, det er mange flere blogger jeg følger med på, og som fyller opp Google Reader med dusinvis av poster hver eneste dag. Det er et slit å få lest alt, sant å si, men det blir en del skumming da. Men jeg stopper lista her nå, ellers må jeg snart dra hele lista, og det var jo ikke det som var meningen.

Og så ser jeg gjennom lista, og må le litt når jeg ser at Hjorthen er den eneste mannlige bloggeren på lista (hvis vi ser bort fra alle gutta som publiserer på Minerva). (Håper han føler seg beæret, som får trone der på lista mi, sammen med alle de skarpe damene.)

Publisert i anbefalinger, her og nå | 6 kommentarer

Småbarnsfamiliedebatten: Et innlegg om det meste bortsett fra kontantstøtten

Det debatteres for tida. Om livet i (småbarns-)familiene og hva vi egentlig ønsker oss. Om kontantstøtte er bra eller ikke. Om pappaperm er bra eller ikke. Om ettåringer bør gå i barnehage eller ikke. Om foreldre bør jobbe fulltid, deltid eller ikke i det hele tatt. Og så går jeg midt oppe i det alt sammen selv, med full, ulønnet permisjon, en ettåring hjemme og kontantstøtte på konto, mens mannen er i full jobb og de to eldste barna ble sendt i barnehagen fra ettårsalderen. Da jobbet vi fullt, begge to.

Jeg har altså følt og føler mye av det på kroppen – problemene, løsningene, tidsklemma, prioriteringene, mammafellen, småbarnslivet. Og så prøver jeg å tenke rasjonelt og reflektert om det hele, og jeg har hørt mange gode forslag fra flere av debattantene.

http://www.flickr.com/photos/origami-imagiro/5799482130/

Foreldre som ikke er i 100% jobb snylter på velferdsstaten, hevdes det. Vel. Det er mulig at velferdsstaten har et problem fordi mange velger å jobbe deltid. Det er imidlertid et problem velferdsstaten bør løse ved å gjøre det mer attraktivt for flere å jobbe mer. Det finnes nok mange grupper i Norge som kunne bidratt mer inn i velferdsstaten dersom ting var mer tilrettelagt eller insentivene bedre, men jeg tror ikke småbarnsfamiliene er det første stedet jeg ville lett. Å moralisere over folks valg er uansett fåfengt. Vil man ha folk til å jobbe mer, må man legge bedre til rette for det, enkelt og greit. Å implisere at noen snylter så lenge de ikke faktisk hever ytelser de ikke har krav på, er dessuten direkte ufint. Så lenge man er ærlig, og man følger lover og regler, må det være opp til hver enkelt hva man vil bruke hver eneste time av døgnet på. Hvem av oss har forresten sagt at vi ønsket oss et samfunn som var avhengig av at hvert eneste voksne menneske jobbet 100% i lønnet arbeid hele livet for at det ikke skulle bryte sammen? Hvis det er det vi har fått, foreslår jeg at vi jobber for å endre systemet, ikke menneskene.

Kvinner som ikke jobber 100% svikter kvinnekampen, hevdes det. Det er det aller dårligste argumentet jeg hører, uansett hvilken problemstilling vi diskuterer. Ingen kvinne (eller mann) skal behøve å forsvare sine valg ut i fra hvor godt de stemmer overens med noen abstrakte ideer om samfunnet. Den som ønsker endringer i forholdet mellom kjønnene, må først og fremst sørge for endringer på et strukturelt nivå, så kommer folkene etter. Gi fedrene permisjon til å være hjemme med barna, så gjør de det. Gi kvinnene gode arbeidsvilkår og en ordentlig lønn for å arbeide, så gjør de det. Men hev pekefingerne og fortell folk hva de bør gjøre, og se hvor mye de bryr seg!

Kvinner som ikke jobber 100% blir økonomiske tapere, hevdes det. Det stemmer antakelig bra. Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Mennene, som har brukt tiden på lønnsarbeid, sitter igjen med høy lønn og mange pensjonspoeng. Kvinnene, som har gjort husarbeidet og passet barna, får bare smuler, og må klare seg på det, eller finne en ny mann som kan sikre økonomien. En god, langsiktig løsning, er åpenbart å sørge for at mennene tar sin del av husarbeidet slik at kvinnene får overskudd til å gjøre sin del av lønnsarbeidet. I et kortere perspektiv kan vi likevel gjøre en del for å bøte på urettferdigheten. Felles opptjening av pensjonspoeng mellom ektefeller og samboere er et nærliggende virkemiddel, som er i tråd med tankegangen om at alle penger som bringes inn i et ekteskap skal deles likt ved et brudd.

Ettåringer bør ikke gå i barnehage, hevdes det. Jeg har imidlertid til gode å se forskning som faktisk viser dette. I den grad man kan bevise noe som helst, er det at selve barnehageoppstarten kan være problematisk, fordi ettåringene overlates i et ukjent miljø til ukjente omsorgspersoner. Dette gjelder sikkert barn som er eldre enn ett år også. En innlysende løsning, er å utvide dagens tre dager lange tilvenningsperiode til for eksempel tre uker, og da med permisjonspenger til foreldrene. Staten sponser allerede nybakte foreldre med 80% lønn i 57 uker. Å utvide med tre øremerkede uker til barnehagestart burde være uproblematisk. Og for at barna skal ha det bra i barnehagen, uansett om de er ett eller fem år gamle, må barnehagene selvfølgelig ha god kvalitet. Og det aller, aller viktigste for å sikre kvaliteten, er å sørge for at det er nok voksne der. Bestem et tall, og sørg for at det overholdes. Å sikre antall pedagoger er selvfølgelig viktig, men antallet mennesker er det viktigste, og assistentenes fang er like myke som førskolelærernes.

http://www.flickr.com/photos/tawel/449970603/

Fedrekvoten ødelegger valgfriheten i familien, hevdes det. Meg bekjent har ingen noen sinne blitt tvunget til å ta ut fedrekvoten. Derimot har den gitt norske menn muligheten til å ta sin del av foreldrepermisjonen, uten at verken arbeidsgiver eller partner har kunnet forhindre det. Jeg mener det er viktig at kvinner får reell mulighet til å realisere seg selv og sikre seg selv økonomisk i arbeidslivet på lik linje med menn. Skal det skje, er vi nødt til å fordele ansvaret hjemme likt mellom kvinner og menn. Uten likestilling i familielivet, får vi dobbeltarbeidende kvinner som blir så slitne av kryspresset at de enten velger å gå ned i stilling eller blir sykemeldte. En lang fedrekvote er det mest effektive tiltaket jeg kan tenke meg for å øke likestillingen i hjemmet. Derfor heier jeg på fedrekvoten og ønsker meg mer!

Når alt kommer til alt, er det ingen familier som er like. Det er umulig å lage en mal som passer for alle, det gir ikke mening å kreve at vi skal innrette oss sånn eller slik. Vi har forskjellige jobber, forskjellige barn og forskjellige ønsker og drømmer og håp. Til syvende og sist er det hver enkelt av oss som har ansvar for å gjøre de klokeste valgene, for oss selv, for barna, for familien. Og staten? Staten kan legge til rette, den kan lokke og dra for å få oss til å velge det som gavner samfunnet, den er en faktor i regnestykket over hva som er det klokeste valget. Men ingen av oss må tro at den noen gang kan sitte med fasiten for oss alle. Det kan bare hver av oss.

http://www.flickr.com/photos/elzey/2362022287/

P.S. Jeg innser at dette innlegget ville vært mye bedre om jeg hadde linket til kilder for hver eneste påstand jeg kommer med, og ikke minst til hver eneste inspirasjonskilde. Jeg innser også at om jeg først setter i gang med den jobben, blir dette innlegget sannsynligvis aldri publisert. Derfor denne massive teksten, fri for Link Love. Men følg meg på Facebook, så ser du hvor jeg har det fra (du kan abonnere på statusoppdateringene mine uten å være venn med meg).

P.P.S. Kontantstøtten? Les Frøken Makeløs´ kronikk om hvorfor den er problematisk. Dette innlegget skulle egentlig være en videre diskusjon av hennes. Jeg skrev meg visst ut på viddene, men det var altså der det hele startet.

P.P.P.S. Så nettopp at Mammadamen har en liten oversikt over de heteste debattemaene før kvinnedagen

Publisert i feminisme, foreldrepenger, funderinger, her og nå, likestilling | Merket med , , , , , , , , , , , | 32 kommentarer

Dager som flyr

Som noen kanskje husker, var jeg jo så heldig å få lov til å være med på innspilling til en dokumentarfilm i fjor vår, noe som blant annet involverte råkjøring på Oslos trikkeskinner. Regissør Liv Berit Gilberg var flink og avslappet og det ble en riktig så trivelig dag. Rett før jul ringte hun meg, tydelig ukomfortabel. Det viste seg at de hadde blitt nødt til å klippe meg vekk fra den ferdige filmen for å kunne prioritere andre stemmer. Men jeg knakk ikke akkurat sammen i krampegråt, kan du si, det var vel heller lettelse jeg følte. Vel var det gøy å få være med på filmingen, men jeg kan ikke si at jeg så veldig mye fram til å se meg selv på TV. Én bekymring mindre, altså! Og jeg kan fremdeles føle meg smigret for at hun ville ha med teksten min.

Og for å komme til poenget: Jeg tror dette er en skikkelig bra dokumentar! Derfor skal jeg peile meg inn på NRK2 26. februar kl. 2015 – og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også. Filmen handler om den moderne norske mammaen og er en del av dokumentarserien Kvinne 2013, laget som en markering av stemmerettsjubileet for kvinner i år. Her er en liten smakebit:

Dokumentarserien begynte i kveld, faktisk, men ikke fortvil, alle episodene blir lagt ut på Nett-TV, slik at de som er like flinke som meg til å komme på sånt akkurat en time for seint, kan få det med seg likevel.

Jentene bak Uperfekte Jenter skal forresten også være med i en av episodene. Jeg gleder meg!

Oppdatert: Her er dokumentaren på Web-TV

Publisert i anbefalinger, feminisme, her og nå, likestilling | 6 kommentarer

Nyttårsløfte: Trene mindre

http://www.flickr.com/photos/colonnade/6810389534/I år har jeg tenkt å ta meg sammen. Ikke ta meg sammen og begynne å trene, men ta meg sammen og tenke mindre på hvor slank jeg kunne vært hvis jeg bare trente mer. Nyttårsforsettet får bli å kikke mindre på badevekta, slutte med å granske magen min i speilet og heller bruke den mentale kapasiteten jeg da sparer på noe mer konstruktivt.

Det har gått litt sport i å hate Marte Krogh for tiden, etter følgende intervjusitat:

Hun synes hun ser altfor mange mammaer som gir opp når de får barn.
– Det tror jeg ikke er sunt. Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen.

Viderekomne i debatten er ikke lenger sinte på Marte Krogh fordi hun sa dette, men synes synd på henne fordi alle begynte å hetse henne for uttalelsen når de egentlig bare var misunnelige og innerst inne vet at hun har rett. (Og så fortsatte debatten videre om misunnelsesbeskyldninger, som jo egentlig er en hersketeknikk, men nå er vi ute på et sidespor).

Jeg synes i grunnen også litt synd på Marte Krogh. Ikke på grunn av hetsingen, den hever hun seg nok over. Jeg synes synd på henne fordi hun trener mye. Hun trener mye, selv om hun ikke liker det – hun synes faktisk det er «helt jævlig». Både mens hun trener og etterpå synes hun det er helt jævlig, men likevel gjør hun det mye, fordi hun tror at hun bare må. Hun tror hun må holde seg tynn. Selv om hun kaller det sunn. Og så sier hun at kroppen har mer behov for trening når man blir eldre. Men har kroppen egentlig det, eller er det heller slik at det krever mer og mer å få kroppen til å se ung ut jo eldre man blir? Og spesielt etter at man har fått barn? Har Marte Krogh rett i at vi må ta oss sammen og trene mer?

Jeg tror på å være i bevegelse. Jeg tror at det er sunt å oppleve fysisk mestring. Jeg tror det er lurt å passe på å få opp pulsen innimellom. Men jeg tror også på å stille noen kritiske spørsmål. Hvor mye trenger man egentlig å trene for å være sunn? Kan det være at jeg egentlig bare vil trene for å se bra ut? Kan det være at noen tjener masse penger på at jeg tror at jeg er nødt til å se bra ut og er nødt til å trene for å få det til? Kan det være at jeg blir mye mer fornøyd, får mye mer overskudd og i tillegg får mer tid til andre ting dersom jeg heller klarer å gi litt mer blaffen og ikke se på kroppen min som et evig oppussingsobjekt?

Det store problemet her er ikke at Marte Krogh har mange penger og god tid til å trene, mens vi andre ikke har det. Det store problemet er at så veldig mange av oss, inkludert Marte Krogh, synes at en flat mage er verdt så veldig mye at vi er villige til å ofre penger, slit, svette, tårer, tid, krefter og energi for å få den perfekte kroppen. Som dessuten er så perfekt at de fleste av oss aldri klarer å komme i mål uansett. Og så sier vi at vi gjør det for å være sunne.

Anbefaler alle (kommende) småbarnsmødre sterkt å lese Suzanne Kaluza: Pust med magen – ikke hat den. På kornet som alltid. Og Aldri atteletslaus: Hva skal til for å være vellykket, som var en viktig inspirasjonskilde for dette innlegget.

Publisert i anbefalinger, er det mulig?!, feminisme, funderinger, her og nå | 19 kommentarer

Er du glad i å skrive?

http://www.flickr.com/photos/jpaxonreyes/5034760960/Jeg stikker hodet ut fra bloggtørken bare for å fortelle at vi starter opp skrivesirkel i Florø. Vi tar sikte på månedlige møter, og første møte blir onsdag 6. februar, altså om en drøy uke. Bor du i Florøområdet og liker å skrive, håper jeg du vil bli med! Dette er gratis og åpent for alle, uansett hvilket nivå man er på.

I høst rev jeg meg løs fra hjemmets lune favn (eller, jeg rev minstemann løs fra min favn) og dro på skrivekurs med Sogn og Fjordane Skrivelag. Å dele tekstene sine med andre var ganske skummelt i starten, men veldig inspirerende og utviklende. Dessuten var det gøy å høre også hva de andre hadde skrevet og forsøke å komme med gode tilbakemeldinger til dem. Det er nettopp dette jeg håper vi kan få gjort mye av i skrivesirkelen. Men ingen skal tvinges til å lese opp, så klart. Det kan være en veldig høy terskel for mange, og alle må få lov til å komme med i sitt eget tempo. Uansett kjennes det trygt at Eva Svanøe skal være med som instruktør og veileder og sånn sett gi skrivesirkelen den faglige tyngden vi behøver.

Så da er det vel ikke noe å lure på? Send meg en e-post eller lik Facebooksida vår eller legg igjen en kommentar på skrivesirkelens blogg/nettside. Så håper jeg vi sees neste uke!

Et lite tips på tampen, dersom du gjerne vil skrive, men trenger et påskudd for å skrive noe. VG har en skrivekonkurranse om ulykkelig kjærlighet gående. Makslengde er 7000 tegn, det skulle vel bli en 2-3 sider, så overkommelig lengde altså. Lykke til!

Publisert i anbefalinger, her og nå, skriving | 8 kommentarer

Den stakkars uthengte og latterliggjorte nynorsken

Nynorsken kverner rundt i hodet mitt. Dikt av Olav H. Hauge og Jon Fosses «Nokon kjem til å komme» er på pensumlista. De har sneket seg inn under huden og får meg til å tenke på nynorsk. Olaug Nilsens Kjøkenbenkrealisme likeså. Jeg gav nesten etter og skrev et blogginnlegg på nynorsk, for alt ser jo bra ut på nynorsk. Av samme grunn lot jeg være (det virket fort litt pretensiøst, ja).

– Nynorsken kommer til å dø fordi nynorskfolkene bare plager andre med nynorsken sin, utbrøt en slektning nylig. – Den kommer til å dø uansett, var mitt svar. Når mine barn får egne barn, kommer de til å se på det som en eksotisk greie fra gamle dager at pappa lærte nynorsk på skolen. Som hovedmål til og med!

Jeg har absolutt ingen ting imot nynorsk. Selv om jeg foretrekker å skrive på bokmål, gir det meg mye å lese gode nynorske tekster. Jeg er ikke en gang forkjemper for å få fjernet sidemålet i skolene. Men jeg tror det kommer, og gråter meg vel heller ikke i søvn den dagen det skjer. Så overlever vel nynorsk som hovedmål et stund til, stadig med mindre terreng, og til slutt borte. Det er litt synd, vi mister ikke bare noe som har med dialekter å gjøre, men også en lenke til fortiden, til gammelnorsken. Og til færøysk og islandsk med det samme. Men vi lever nok greit med det likevel, vil jeg tro.

Jeg har vokst opp med nynorsk, behersker det ganske bra, vil jeg påstå, men trives best med å skrive bokmål fordi jeg slipper å lure på om jeg skriver riktig. Det er så mye mer å tenke over når jeg skriver nynorsk. Må jeg skrive korleis, eller kan jeg skrive kordan? Løyndom eller hemmelegheit? Skal jeg bruke -er eller -ar i flertall? Ordboka er bare et tastetrykk unna, det er ikke noe stort problem. Men det gjør at hele skriveprosessen flyter bedre på bokmål.

Mandag så jeg Riksteaterets oppsetning av Blackbird. En sterk og vond forestilling der teksten virkelig stod i fokus. På nynorsk selvfølgelig. Og teksten var god den, skuespillerne veldig flinke, faktisk så flinke at jeg et stykke ut i forestillingen nesten sluttet å legge merke til det som alltid irriterer meg med sånne teateroppsetninger: Skuespillere som framfører nynorske replikker med østlandsk tonefall. Når jeg ser teater vil jeg gjerne at det skal virke ekte, og da hjelper det ikke med en overtydelig konstruert dialekt. Det hjelper heller ikke at skuespillere med riktig tonefall må stotre seg gjennom korrekt uttale og si «kva» og «kven» når de på sin egen dialekt ville sagt «ka» og «kem». Jeg kan bare tenke meg at instruktører og skuespillere har en veldig god grunn til å gjøre det på denne måten, men jeg håper virkelig de slutter med det likevel. La skuespillerne snakke sin egen dialekt eller en annen ekte dialekt de behersker. Å snakke et talespråk som ikke finnes gir ingen autentisitet, men får meg til å vri meg i stolen i ubehag. (Men Blackbird altså, den anbefales virkelig. Skremmende aktuell, og kommer kanskje snart til et kulturhus nær deg, for Riksteateret turnerer med den til 12. november).

Jeg spår altså nynorskens død. Men kanskje tar jeg feil, for kanskje vil nynorsken blomstre opp og bre om seg igjen? Den er i hvert fall rundt meg på alle kanter for tida, ikke bare i lokalavisa og på nyhetene, der den pleier å holde seg. Hadia Tajik snakker og skriver på klingende nynorsk. Snart er det nynorske litteraturdager i Aurland. Kanskje jeg drar. I morgen (onsdag 17. oktober) diskuteres nynorsk i media og kunst av blant annet Oddvar Torsheim på biblioteket i Førde. Det blir nok gøy for dem som har tid.

Imens fortsetter jeg med nynorsken her hjemme. Tarjei Vesaas. Fuglane. Kunne det blitt det samme uten nynorsken? Jeg er nå glad han hadde den, Vesaas. Kanskje jeg i grunnen skulle heie litt mer på den, den stakkars uthengte og latterliggjorte nynorsken?

 

Publisert i funderinger, her og nå, litteratur, teater | 98 kommentarer