Det debatteres for tida. Om livet i (småbarns-)familiene og hva vi egentlig ønsker oss. Om kontantstøtte er bra eller ikke. Om pappaperm er bra eller ikke. Om ettåringer bør gå i barnehage eller ikke. Om foreldre bør jobbe fulltid, deltid eller ikke i det hele tatt. Og så går jeg midt oppe i det alt sammen selv, med full, ulønnet permisjon, en ettåring hjemme og kontantstøtte på konto, mens mannen er i full jobb og de to eldste barna ble sendt i barnehagen fra ettårsalderen. Da jobbet vi fullt, begge to.
Jeg har altså følt og føler mye av det på kroppen – problemene, løsningene, tidsklemma, prioriteringene, mammafellen, småbarnslivet. Og så prøver jeg å tenke rasjonelt og reflektert om det hele, og jeg har hørt mange gode forslag fra flere av debattantene.

Foreldre som ikke er i 100% jobb snylter på velferdsstaten, hevdes det. Vel. Det er mulig at velferdsstaten har et problem fordi mange velger å jobbe deltid. Det er imidlertid et problem velferdsstaten bør løse ved å gjøre det mer attraktivt for flere å jobbe mer. Det finnes nok mange grupper i Norge som kunne bidratt mer inn i velferdsstaten dersom ting var mer tilrettelagt eller insentivene bedre, men jeg tror ikke småbarnsfamiliene er det første stedet jeg ville lett. Å moralisere over folks valg er uansett fåfengt. Vil man ha folk til å jobbe mer, må man legge bedre til rette for det, enkelt og greit. Å implisere at noen snylter så lenge de ikke faktisk hever ytelser de ikke har krav på, er dessuten direkte ufint. Så lenge man er ærlig, og man følger lover og regler, må det være opp til hver enkelt hva man vil bruke hver eneste time av døgnet på. Hvem av oss har forresten sagt at vi ønsket oss et samfunn som var avhengig av at hvert eneste voksne menneske jobbet 100% i lønnet arbeid hele livet for at det ikke skulle bryte sammen? Hvis det er det vi har fått, foreslår jeg at vi jobber for å endre systemet, ikke menneskene.
Kvinner som ikke jobber 100% svikter kvinnekampen, hevdes det. Det er det aller dårligste argumentet jeg hører, uansett hvilken problemstilling vi diskuterer. Ingen kvinne (eller mann) skal behøve å forsvare sine valg ut i fra hvor godt de stemmer overens med noen abstrakte ideer om samfunnet. Den som ønsker endringer i forholdet mellom kjønnene, må først og fremst sørge for endringer på et strukturelt nivå, så kommer folkene etter. Gi fedrene permisjon til å være hjemme med barna, så gjør de det. Gi kvinnene gode arbeidsvilkår og en ordentlig lønn for å arbeide, så gjør de det. Men hev pekefingerne og fortell folk hva de bør gjøre, og se hvor mye de bryr seg!
Kvinner som ikke jobber 100% blir økonomiske tapere, hevdes det. Det stemmer antakelig bra. Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Mennene, som har brukt tiden på lønnsarbeid, sitter igjen med høy lønn og mange pensjonspoeng. Kvinnene, som har gjort husarbeidet og passet barna, får bare smuler, og må klare seg på det, eller finne en ny mann som kan sikre økonomien. En god, langsiktig løsning, er åpenbart å sørge for at mennene tar sin del av husarbeidet slik at kvinnene får overskudd til å gjøre sin del av lønnsarbeidet. I et kortere perspektiv kan vi likevel gjøre en del for å bøte på urettferdigheten. Felles opptjening av pensjonspoeng mellom ektefeller og samboere er et nærliggende virkemiddel, som er i tråd med tankegangen om at alle penger som bringes inn i et ekteskap skal deles likt ved et brudd.
Ettåringer bør ikke gå i barnehage, hevdes det. Jeg har imidlertid til gode å se forskning som faktisk viser dette. I den grad man kan bevise noe som helst, er det at selve barnehageoppstarten kan være problematisk, fordi ettåringene overlates i et ukjent miljø til ukjente omsorgspersoner. Dette gjelder sikkert barn som er eldre enn ett år også. En innlysende løsning, er å utvide dagens tre dager lange tilvenningsperiode til for eksempel tre uker, og da med permisjonspenger til foreldrene. Staten sponser allerede nybakte foreldre med 80% lønn i 57 uker. Å utvide med tre øremerkede uker til barnehagestart burde være uproblematisk. Og for at barna skal ha det bra i barnehagen, uansett om de er ett eller fem år gamle, må barnehagene selvfølgelig ha god kvalitet. Og det aller, aller viktigste for å sikre kvaliteten, er å sørge for at det er nok voksne der. Bestem et tall, og sørg for at det overholdes. Å sikre antall pedagoger er selvfølgelig viktig, men antallet mennesker er det viktigste, og assistentenes fang er like myke som førskolelærernes.

Fedrekvoten ødelegger valgfriheten i familien, hevdes det. Meg bekjent har ingen noen sinne blitt tvunget til å ta ut fedrekvoten. Derimot har den gitt norske menn muligheten til å ta sin del av foreldrepermisjonen, uten at verken arbeidsgiver eller partner har kunnet forhindre det. Jeg mener det er viktig at kvinner får reell mulighet til å realisere seg selv og sikre seg selv økonomisk i arbeidslivet på lik linje med menn. Skal det skje, er vi nødt til å fordele ansvaret hjemme likt mellom kvinner og menn. Uten likestilling i familielivet, får vi dobbeltarbeidende kvinner som blir så slitne av kryspresset at de enten velger å gå ned i stilling eller blir sykemeldte. En lang fedrekvote er det mest effektive tiltaket jeg kan tenke meg for å øke likestillingen i hjemmet. Derfor heier jeg på fedrekvoten og ønsker meg mer!
Når alt kommer til alt, er det ingen familier som er like. Det er umulig å lage en mal som passer for alle, det gir ikke mening å kreve at vi skal innrette oss sånn eller slik. Vi har forskjellige jobber, forskjellige barn og forskjellige ønsker og drømmer og håp. Til syvende og sist er det hver enkelt av oss som har ansvar for å gjøre de klokeste valgene, for oss selv, for barna, for familien. Og staten? Staten kan legge til rette, den kan lokke og dra for å få oss til å velge det som gavner samfunnet, den er en faktor i regnestykket over hva som er det klokeste valget. Men ingen av oss må tro at den noen gang kan sitte med fasiten for oss alle. Det kan bare hver av oss.

P.S. Jeg innser at dette innlegget ville vært mye bedre om jeg hadde linket til kilder for hver eneste påstand jeg kommer med, og ikke minst til hver eneste inspirasjonskilde. Jeg innser også at om jeg først setter i gang med den jobben, blir dette innlegget sannsynligvis aldri publisert. Derfor denne massive teksten, fri for Link Love. Men følg meg på Facebook, så ser du hvor jeg har det fra (du kan abonnere på statusoppdateringene mine uten å være venn med meg).
P.P.S. Kontantstøtten? Les Frøken Makeløs´ kronikk om hvorfor den er problematisk. Dette innlegget skulle egentlig være en videre diskusjon av hennes. Jeg skrev meg visst ut på viddene, men det var altså der det hele startet.
P.P.P.S. Så nettopp at Mammadamen har en liten oversikt over de heteste debattemaene før kvinnedagen
61.599667
5.073645