I år har jeg tenkt å ta meg sammen. Ikke ta meg sammen og begynne å trene, men ta meg sammen og tenke mindre på hvor slank jeg kunne vært hvis jeg bare trente mer. Nyttårsforsettet får bli å kikke mindre på badevekta, slutte med å granske magen min i speilet og heller bruke den mentale kapasiteten jeg da sparer på noe mer konstruktivt.
Det har gått litt sport i å hate Marte Krogh for tiden, etter følgende intervjusitat:
Hun synes hun ser altfor mange mammaer som gir opp når de får barn.
– Det tror jeg ikke er sunt. Kroppen har enda mer behov for trening når man blir eldre. Man må bare ta seg sammen.
Viderekomne i debatten er ikke lenger sinte på Marte Krogh fordi hun sa dette, men synes synd på henne fordi alle begynte å hetse henne for uttalelsen når de egentlig bare var misunnelige og innerst inne vet at hun har rett. (Og så fortsatte debatten videre om misunnelsesbeskyldninger, som jo egentlig er en hersketeknikk, men nå er vi ute på et sidespor).
Jeg synes i grunnen også litt synd på Marte Krogh. Ikke på grunn av hetsingen, den hever hun seg nok over. Jeg synes synd på henne fordi hun trener mye. Hun trener mye, selv om hun ikke liker det – hun synes faktisk det er «helt jævlig». Både mens hun trener og etterpå synes hun det er helt jævlig, men likevel gjør hun det mye, fordi hun tror at hun bare må. Hun tror hun må holde seg tynn. Selv om hun kaller det sunn. Og så sier hun at kroppen har mer behov for trening når man blir eldre. Men har kroppen egentlig det, eller er det heller slik at det krever mer og mer å få kroppen til å se ung ut jo eldre man blir? Og spesielt etter at man har fått barn? Har Marte Krogh rett i at vi må ta oss sammen og trene mer?
Jeg tror på å være i bevegelse. Jeg tror at det er sunt å oppleve fysisk mestring. Jeg tror det er lurt å passe på å få opp pulsen innimellom. Men jeg tror også på å stille noen kritiske spørsmål. Hvor mye trenger man egentlig å trene for å være sunn? Kan det være at jeg egentlig bare vil trene for å se bra ut? Kan det være at noen tjener masse penger på at jeg tror at jeg er nødt til å se bra ut og er nødt til å trene for å få det til? Kan det være at jeg blir mye mer fornøyd, får mye mer overskudd og i tillegg får mer tid til andre ting dersom jeg heller klarer å gi litt mer blaffen og ikke se på kroppen min som et evig oppussingsobjekt?
Det store problemet her er ikke at Marte Krogh har mange penger og god tid til å trene, mens vi andre ikke har det. Det store problemet er at så veldig mange av oss, inkludert Marte Krogh, synes at en flat mage er verdt så veldig mye at vi er villige til å ofre penger, slit, svette, tårer, tid, krefter og energi for å få den perfekte kroppen. Som dessuten er så perfekt at de fleste av oss aldri klarer å komme i mål uansett. Og så sier vi at vi gjør det for å være sunne.
—
Anbefaler alle (kommende) småbarnsmødre sterkt å lese Suzanne Kaluza: Pust med magen – ikke hat den. På kornet som alltid. Og Aldri atteletslaus: Hva skal til for å være vellykket, som var en viktig inspirasjonskilde for dette innlegget.
Ylvalias univers 
hehehe. Veldig bra.
(Jeg synes synd på Marte Krogh av mange grunner (at hun blir hengt ut av redaksjonen i Mamma, ja det var de som starta og trykka det der – at hun synes det er ok at mannen hennes ikke kan bytte bleier, at det virker som hun har lite innsikt i hvordan andre mindre privilegerte har det…)- og jeg hadde glemt det der med at hun synes at hun må noe som er kjempefælt. Så mye for valgfrihet!)
Jeg løper og går tur når jeg vil og liker det. Og da blir jeg glad. Og sånn er det.
Det høres fint ut. Jeg liker også å gå tur. Men hvis jeg føler at jeg MÅ, da blir det ikke gøy lenger, da dropper jeg det heller.
Fint, men både du og Marthe bommer på en ting:
Vektkontroll har lite med trening å gjøre. Det er i praksis (imho) umulig å trene av seg vekt. Skal du gjøre noe med vekten er det kostholdet som må endres. En eneste liten Caffe Latte inneholder omtrent like mye energi som du forbruker ved en halv times løping. Hva er enklest å få til i hverdagen? Droppe en caffe latte eller løpe 30 minutter?
Og … vi bør ha fokus på problemet med overvekt. 35% av oss er overvektige og det er et problem for folkehelsen. Men det problemet kan altså løses på en mer tidseffektiv måte enn ved å trene.
For øvrig er jeg enig i at trening bør være lystbetont og gøy. Dessuten er det ikke slik at tiden må brukes eksklusivt til trening. Jeg har en 7-åring. Vi har vært på flere turer sammen der han sykler og jeg løper. Funker som bare det og vi syns begge det er stor stas. Dessuten kan trening kombineres med ting man likevel må gjøre: Rydding i hus, snømåking eller persontransport er/kan bli effektiv trening.
Det morsomste jeg hører er folk som må “kjøpe seg fri” (aka vaskehjelp) fra oppgaver for å få tid til å trene…
Ja, vi har et litt rart forhold til å være i aktivitet, ref. det siste eksemplet ditt. Men jeg unner folk å trene dersom de har glede av det, selvfølgelig. Sånn sett kan det være rasjonelt nok å kose seg med en zumbatime eller en squashkamp mens noen andre svetter over vaskebøttene. Og når det gjelder vekt har du sikkert mye rett, men er det ikke også sånn at med økt muskelmasse øker forbrenningen, og at en person som er i god form ofte vil ha bedre forutsetninger også for å balansere matinntaket?
Bra innlegg! Har sans for ditt nyttårsfortsett; rett og slett å fortsette som før og være fornøyd med det.
Ja, det var jo en grei oppsummering!
Eg trur på å halde meg i rørsle, gå/sykle til arbeid, ta trappa i staden for heisen. Etter jul har eg brukt skritteljar, for å synleggjere kor mykje eg faktisk er i aktivitet. I går gjekk eg over 17000 steg, heilt utan å vere innom eit treningssenter.
Ja, det er absolutt ikke nødvendig å trene på treningssenter for å holde seg i aktivitet. Leste en gang om en studie der renholdspersonell ble opplyst om at jobben deres hadde en treningseffekt. Det viste seg at bevisstheten om dette faktisk økte treningseffekten! Kanskje vi tar ekstra i når vi er bevisste på at det er en form for trening i det vi gjør?
Som gammel fysioterapeut må jeg få kommentere litt. Det er først når dere blir eldre, 40-50 år, når barna har flyttet hjemmefra, at det er viktig å sette av tid til å trene. Så lenge man går i jobb, steller hus, lager mat, leker med ungene ute og inne, går tur og alt det andre som både er plikt og göy, er det ikke så viktig. Men i Norge har man veldig mange benbrudd pga beinskjörhet (osteoporose) og den eneste effektive måten å forebygge beinskjörhet på, er styrketrening, pluss kalsium og D-vitamin. Å holde ungene aktive når de vokser opp og sörge for godt kosthold er et forbyggende tiltak for både dem og dere. Om dere seinere går ut i skogen og löfter på stein og trær eller går på et treningsenter og löfter vekter er opp til hva man har lyst til. Men man skal være bevisst på at det er viktig og sette av tid. Hvis noen synes de veier for mye, så er trösten at det er bedre å veie noe kilo for mye enn for lite i forhold til beintetthet.
Det var ikke mange månedene du skulle være pensjonist før du ble «gammel fysioterapeut»! Men det virker som veldig fornuftige tips. Aktivitet er det viktigste + styrketrening. Da har jeg en plan om å begynne med styrketrening om 15 år.
Hør på din pensjonerte mor! Dessuten er det innmari mye lettere å legge på seg enn å ta av. Derfor er det lurt å prøve å ikke legge på seg for mye, for det er faktisk ikke bra for helsa di. Da kan du få diabetes, hjerteinfarkt, slag osv. Og selv om ikke alle får det, så vet du ikke om det er du som får det eller naboen til kollegaen din. Og det er mye (!) enklere å forebygge enn å føre et asketisk liv som diabetiker. Og skal man forebygge må man tenke både kosthold og trening. Sunn kost 6 dager i uka og 30 min fysisk aktivitet daglig. De 30 min. kan til og med være delt opp i 10-min økter. Men du bør få opp pulsen og bli litt varm i panna. Det er ikke sikkert magen blir superflat av det. Men sannsynligvis vil man gå ned kanskje 5 kg. Og det er de 5 første kiloen du går ned som har størst betydning. I tillegg vil du sikkert føle deg litt sprekere, og det er jo alltids litt ok. Men du har rett i at men ikke trenger og svette på SATS fem dager i uka. Og du har sikkert rett i at manges egentlige mål med iherdig trening er å se bra ut, mens de skjuler seg bak sunnhet. Men de er nok sunnere enn oss som ikke trener i det hele tatt. Og som den gamle fysioterapauten sier: Det er bra for benskjørheten. Og tenk så kjipt da: Akkurat blitt pensjonist og skal leve herrens glade dager, og så renner det på med brudd i ryggen som gjør at man ikke orker noe pga ryggsmerter, og det hele toppes med et lårhalsbrudd som gjør at du plutselig blir pleiepasient fordi du i utgangspunktet hadde så dårlig helse at du ikke klarer å trene deg opp igjen.
(Takk for meg, beklager den litt pessimistiske avslutningen, skyld på fysioterapauten, jeg ble litt revet med).
Klart jeg hører på mamma! Og legen, selvfølgelig! Det handler vel som alltid om å finne en balanse som man klarer å leve med. Men jeg synes også det har blitt en litt for vedtatt sannhet at vi SKAL trene. Som mamma skriver, vi som har små barn kan fokusere på å holde oss i aktivitet sammen med dem først og fremst. Og selvfølgelig aktivitet vi har glede av. Men det må være fordi vi har lyst, ikke fordi vi tror vi må!
Eg er no ein gut/mann/betrevitar (stryk det som ikkje er pretensiøst nok) i midten av tyveåra som ikkje kan forstå kvifor det ikkje finnst offentlege trampolinar og ballrom (slik som på danskebåten) på eller i nærleiken av alle større samlingspunkt, der dei over tyve, spesielt dei i dress og andre uniformar, kan få utfolde seg fritt frå peikefingarmoralisering om at dei har seriøse jobbar no. Kvifor? Fordi det er artig, og særs god trim vil eg tru. Og fordi eg har ein draum om å sjå noko som dette i plensumsalen på stortinget: http://xkcd.com/498/
Haha, den var fin!
Bare for å hilse på.
Mormorklem 🙂
Hei tilbake!
Jeg synes du problematiserer debatten godt – enig med deg i mye. Men jeg vil kommentere en ting som går igjen i kommentarene her, selv om det er en stund siden de ble lagt inn, og det er at overvekt i seg selv ikke gir diabetes, hjerte- og karsykdommer, osv. Det skyldes gener, kosthold, aktivitetsnivå, tidligere slanking, stress m.m., ting som også ofte påvirker vekten, og slik kan overvekt og diabetes samvariere, men det er ingen direkte sammenheng, noe blant andre Linda Bacon viser gjennom sin forskning. Vekt er faktisk en ganske dårlig indikator på helse.
Interessant, jeg var ikke klar over denne vinklingen. Jeg vil tro ikke alle forskere er enige med Bacon? Men, ja, det er jo fullt mulig å være overvektig og likevel ha god helse – og normalvektig med dårlig helse. Generelt føler jeg at vi fokuserer for mye på vekt, gjennomgående i samfunnet, så trolig også i helsedebattene.
Det er jo uenighet, men mitt inntrykk er at dette blir stadig mindre kontroversielt blant forskere, men at man henger etter i mediene og det offentlige rom. Det ligger økonomiske interesser i å opprettholde tanken om at kroppsfett er stygt/fælt/usunt/osv., og så tror jeg det finnes en del følelsesmessige sperrer mot å akseptere forskning som viser noe annet. Det siste skjønner jeg ikke helt, men det er det jeg ser … Helt enig med deg i at det fokuseres for mye på vekt!