Hva sier vi til småjenter når vi treffer dem? Jeg vet at i hvert fall jeg føler meg svært truffet av Lisa Bloom: How to Talk to Little Girls, når hun skriver at det vi ofte kommenterer er hvor søte de er, hvor fine klær de har, hvor yndig hårfrisyre de har, osv. Snakk om å bygge opp under fokus på utseende! Noe jenter (og gutter) i dag uansett blir mer enn nok utsatt for. Når man i stedet kunne snakket om noe viktigere. Bloom snakker heller med barn om bøker, noe både hun og de aller fleste barn er opptatt av.
Jeg har som sagt syndet mye på dette området. Det verste er at jeg, i en liten krok av hjernen, har reflektert såvidt over dette, men likevel fortsatt i samme tralten. Men nå skal det bli en slutt på det! Neste jentunge som kommer i min vei blir kryssforhørt om sin siste leseropplevelse, i stedet for å få høre hvor fin kjole hun har.
Les artikkelen, den er kort og lettlest, og den treffer. Og antakelig bør vi reflektere over også hvordan små gutter blir møtt av oss voksne. For alt i alt handler dette rett og slett om å ta barn på alvor.
Ylvalias univers 
Det må eg innrømme at eg faktisk aldri har tenkt over – men eg tar det til meg, og akter også å finne andre innfallsvinkler til en god samtale med små barn.
Og så har du tillatelse til å arrestere meg neste gang jeg går i baret, Monica!
Dette skal jeg tenke på. Jeg kommer ikke til å slutte å gi komplimenter for utseendet helt, men jeg skal virkelig prøve å finne ut noe om hvem barnet er og hva det interesserer seg for og heller komplimentere dette. Og jeg skal bli flinkere til å fortelle gutter også når de ser søte, flotte og kjekke ut, min egen sønn har sagt han vil ha kjole i barnehagen fordi jentene m kjole alltid får så mye oppmerksomhet!
Ja, det er mye de stakkars gutta gjerne skulle gjort, som bare er «lov» for jentene – mens jentene kan gå i både kjole og bukse og få like mye positiv respons.
Leste artikkelen til Lisa Bloom og eg er så enig så enig. I en verden der til og med supermodeller blir retusjert til det ugjenkjennelige, er eg oppriktig bekymra for mi 7 år gamle datter og for dei åra ho skal gjennom før ho forhåpentlegvis kan kalle seg ei trygg, lykkelig og moden kvinne. For korleis kan ein åleine kjempe imot ein verden som gjennom uendelige kanaler forteller oss høgt og tydelige at jenter og kvinner skal sminkast opp, fiksast på og ikkje minst kles av?! Når jenta mi stenger seg inne på rommet og sminker seg med H&M sminken ho får i haugevis kvar bursdag, kler ho seg ikkje opp i prinsessekjoler og stæsj – nei, ho kler AV seg! Og danser til Shakira!! På jakt etter varme og pratiske haust-klær, fant ho berre 1 plagg ho ville ha; Ein jeans-shorts type hot-pants, helst ein størrelse for liten. Neitakk! Gjennom alle småbarns-åra har eg prøvd å ha eit bevist forhold til dette som Lisa Bloom snakker om. Men no opplever eg stadig oftare at verden utanfor ringer på døra og går rett inn på jenterommet, uten eingang å helse på meg fyrst! Dette er sjølvsagt ein naturleg del av å ha barn som vokser opp, og eg heier på jenta mi som for lenge sidan har utvikla ein sterk og fin personlighet, og som veit kva ho likar og ikkje likar. Men ka gjer eg då når det HO likar er inspirert av rollemodeller og kvinnetyper som EG ikkje liker? Kvar går linja mellom det å gi ho rom til å vere seg sjølv og å det å utøve voksen og parental innflytelse? Tenk at dette melder seg alt no, når ho er berre 7 år. Eg kan jo berre tenke meg korleis dette blir med ein 13 åring i huset 🙂
Eg vil takke deg for ein kjempefin blogg med mange gode refleksjoner Anne Marie – håper du får tid til å skrive meir framover, eg følger med!
Tusen takk for kjempefin kommentar – du gjorde dagen min! Skal se om jeg ikke får skrevet litt mer framover. Jeg har i hvert fall et par blogginnlegg oppe i hodet, så gjelder det bare å få tid og inspirasjon til å hamre dem ut på tastaturet.
Jeg må ellers si at det er bekyringsfullt det du forteller – og jeg synes jeg hører det samme fra mange hold. Jeg tenker at det vi må prøve på, er å sette ungene selv i stand til å reflektere rundt disse spørsmålene. Og vi må formidle hva vi selv mener på en tydelig måte, men med ydmykhet, ikke med pekefinger. Dette er selvfølgelig lett å si, men forferdelig vanskelig å få til i praksis. Vi kan vel ikke annet enn å prøve så godt vi kan?
Apropos: Jente blir slått/krynet/lugget av gutt. Hun blir lei seg og søker trøst. Voksenperson sier: «Han gjør det fordi han liker deg/er forelsket i deg.» Da lærer vi jenter å akseptere vold/dårlig atferd fra menn videre i livet.
Det er sant, Tina, den har jeg jammen ikke tenkt over før. Skremmende hvor mye rart vi sosialiseres inn i når man begynner å se etter.