Ting som irriterer meg

Folk som drar på ferie til Spania/Hellas/Egypt/Cuba og bruker store deler av ferien på å snakke nedlatende om spanjoler/grekere/egyptere/cubanere.

Mødre i mammapermisjon som i den ene setningen klager over at mannen ikke forstår hvor travelt de har det, og i neste setning klager over at fedrene har fått en for stor del av permisjonen.

Folk som inntar offerrollen fordi au-pairen som kom viste seg å være fattig og uutdannet.

Folk som er mot abort, men for dødsstraff.

Folk som er livredde for vaksiner, paracet og buljong(!), men tar seg et glass vin og en røyk uten å nøle.
Sånn, da var det sagt, nå kan dagen gå videre. Hvis du også har behov for en utblåsning, er du velkommen til å benytte kommentarfeltet.
Reklamer
Publisert i er det mulig?!, her og nå | 18 kommentarer

Bokopplevelse: Toget fra Ajaccio

Det utvikler seg snart til rene bokbloggen dette, men tingen er at Bokdykk gjerne ville gi meg en bok dersom jeg skrev om den på bloggen. Sånt blir jeg jo så smigret av at jeg umulig kan si nei. Dermed fikk jeg (etter eget valg) Toget fra Ajaccio av Anne Oterholm i postkassa, og selv om det har tatt noen uker å rydde tid til den, kommer jeg nå med en liten opplevelsesrapport. «Sponset» av Bokdykk med hele kr 168, som boka ellers ville kostet meg.

Romanen handler først og fremst om Sindre, som er på utenlandsreise sammen med de to sønnene sine. Handlingen og Sindres tanker er kommentert av Nora, som sitter i Norge og forsøker å skrive en roman basert på dagboksnotater som Sindre sender henne.

Boka har ingen særlig spennende ytre handling, så om det er cliffhangere og intrikate plot du er ute etter, bør du styre unna. Her dreier det seg ikke om å finne ut hvem morderen er, men deriomt hvem Sindre og de andre personene egentlig er, hvorfor de har blitt sånn og hva relasjonene mellom dem egentlig består i.

Så hvem er de, da? Tja, jeg spør meg selv fremdeles. Boka gir ingen entydige svar, men mange hint i det som skjer mellom personene i boka. Men jeg sitter hvertfall igjen med en følelse av personer som sliter – med å realisere seg selv, med å sette grenser for seg selv, med å oppnå det de vil, med å opprettholde relasjoner til andre, med selv å skjønne hvem de er. Særlig Sindre virker grunnleggende egoistisk og navlebeskuende, en moderne Peer Gynt som lar seg drive med av sine egne lyster uten særlig tanke for annet enn sitt eget. Men er Nora hans frelsende Solveig, der hun sitter hjemme og tenker på ham? Jeg tviler.

Jeg får fornemmelsen av noe deterministisk. Hovedpersonene spinner rundt i sitt eget nett uten egentlig å komme noe videre i sine egne prosjekter. Ønsker og ambisjoner ser ut til å strande i begrensninger som ligger i personene selv, begrensninger som boka går langt i å antyde skyldes forholdet til foreldrene. I tillegg til å være sterkt preget av foreldrerelasjonen, ser personene også ut til å gjenta foreldrenes handlingsmønster, slik at Sindre og Nora selv reproduserer foreldrenes handlinger og relasjoner. Det er lett å tenke seg til at Sindres sønner igjen vil bære den samme arven videre.

Men boka gir ingen klare svar, kun antydninger. Én grunn til at boka er så åpen, er at det er noe uklart hvem som egentlig fører ordet i hovedfortellingen. Noras stemme er tydelig i stadige kommentarer til det som fortelles. Men selve hovedfortellingen er fortalt i 3. person, med synsvinkelen hele tiden trygt plassert hos Sindre. Det er tankene hans vi følger, og de veksler på en realistisk måte mellom å referere hva som skjer og en indre tankevirksomhet som er mer springende. Mest nærliggende er det kanskje å anta at fortelleren nøytralt videreformidler Sindres tanker, men bokas litt spesielle form kan få oss til å lure. Er dette Sindres litt uortodokse form for dagboknotater? Eller er det kanskje Noras fortolkning av dem, romanen hun forsøker å skrive? Og hvor godt samsvarer det jeg leser med det Nora får lese? Jeg vet ikke, og det gjør at jeg heller ikke kan stole på det som skrives. Er dette hva som egentlig hendte, eller er hendelsene framstilt slik personene ønsker å se dem? Som leser tviler jeg mer og mer på om jeg kan stole på teksten, og jeg blir dermed mer aktivt tolkende, spørrende og kritisk til fortellingen enn jeg vanligvis er når jeg leser.

En annen grunn til at jeg blir tvunget til å lese teksten kritisk, er at mye av det som skjer på turen ikke er beskrevet i boka. Stort sett hopper vi fra scene til scene. Hullene mellom scenene kan spenne over flere dager, og de blir bare delvis fylt igjen gjennom tilbakeblikk. Jeg må derfor spørre meg selv om det er vesentlige ting jeg ikke får vite. Er scenene representative for reisen som helhet, eller hadde jeg fått et helt annet bilde dersom jeg hadde vært flue på veggen gjennom alle dagene? Det er uklart hvem som gjør utvalget, og jeg kan bare spekulere.

Jeg liker at jeg må være en aktiv leser, og at jeg etter å ha lest boka fortsetter å lure på personene i boka. Jeg liker også uforutsigbarheten i fortellingen. Sindre er en sammensatt karakter, og det er ikke åpenbart hva han kommer til å gjøre eller hvordan han kommer til å reagere. Jeg veksler mellom avsky og sympati etter hvert som han avslører stadig flere sider ved seg selv.

På den negative siden blir personene i boka litt for sære for meg. Jeg klarer ikke å identifisere meg noe særlig med noen av dem, ei heller kjenner jeg igjen andre i dem. Dermed blir det hele litt fjernt, noe som ikke angår meg ordentlig. Og det er en stor ulempe når det nettopp er personene i boka som er hovedtema. Når det er sagt, fikk jeg aldri lyst til å legge boka vekk uten å lese den ut. Jeg ble såpass engasjert at jeg gjerne ville få vite så mye som mulig. I tillegg er boka skrevet i et lettlest språk, og den har et driv som gjorde at det gikk ganske raskt å pløye gjennom de 242 sidene.

Jeg har googlet litt rundt, og ser at boka er elsket av litteraturkritikere, mens «folk flest» enten trekker på skuldrene av den eller rett og slett misliker den. Det siste er kanskje ikke så rart, gitt at «folk flest» kanskje er ute etter en god historie og en spennende handling. Da innfrir nok ikke denne romanen. Men er man ute etter å bli utfordret som leser og å undres og reflektere over både personene i teksten og teksten i seg selv, da vil jeg si at boka er leseverdig. Anbefales altså, men ikke uforbeholdent. Det kommer helt an på hva du er ute etter.

Publisert i anbefalinger, bokopplevelser, litteratur | 4 kommentarer

Bokopplevelse: Kunsten å være kvinne

Oppdatert: Boka er utgitt på både engelsk (How to be a Woman, 2011, Ebury Press) og norsk (Kunsten å være kvinne, 2012, Gyldendal) 

Jeg ble nettopp ferdig med How to be a Woman av Caitlin Moran, og jeg vil helhjertet anbefale alle å lese den. Ikke bare fordi den er morsom (den er ikke såå festlig heller), men først og fremst på grunn av budskapet. Jeg fikk meg personlig noen øyneåpnere og noen aha-opplevelser, og da var den hvertfall verdt lesinga for min del. Siden det sikkert er mange som uansett ikke kommer til å lese boka, vil jeg gjerne dele noen av poengene her (men uten humoren, da jeg er særdeles lite flink til å være morsom). Problemet er selvfølgelig at selv om essensen i de beste poengene kan uttrykkes ganske konsist, er det vanskelig å få det skikkelig fram på noen få, tørre linjer. For en ordentlig forståelse er det absolutt best å lese boka. Men jeg vil prøve likevel.

Selv kaller jeg meg feminist, selv om det ikke alltid føles like morsomt å gjøre det. Det virker som det finnes nesten like mange definisjoner på feminisme som det finnes folk, og mange har vel en mer eller mindre vag forestilling om feminister som noen som hater menn og/eller generelt surmuler om de merkeligste ting.

But then, I do understand why women started to reject the word ´feminism´. It ended up being invoked in so many bafflingly inappropriate contexts that – if you weren´t actually aware of the core aims of feminism, and were trying to work it out simply from the surrounding conversation – you´d presume it was some spectacularly unappealing combination of misandry, misery and hypocrisy, which stood for ugly clothes, constant anger and, let´s face it, no fucking. (s. 81).

Personlig mener jeg at alle mennesker bør ha like muligheter, enten de er kvinner eller menn. Slik er det ikke i dag, og som feminist ønsker jeg å endre på det. Det er feminisme for meg, helt enkelt. Og hverken menn eller kvinner bør føle seg truet av det, tvert imot. Det handler ikke om å begrense noen, hverken kvinner eller menn, men å låse opp stengte dører. (Flest dører er og har vært stengt for kvinner – derfor feminisme. Det betyr ikke at jeg ikke ser at også menn har fått pålagt begrensninger som vi må kjempe for å bli kvitt.) Moran sier enda enklere:

a) Do you have a vagina? and b) Do you want to be in charge of it? If you said ´yes´ to both, then congratulations! You´re a feminist. (s. 79-80)

Deler av boka er en slags håndbok i å skjønne når du blir lurt. Jeg har brukt og bruker fremdeles mye tid på å finne ut hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og om det egentlig er slik jeg vil gjøre det. Fra de minste ting som om og hvordan jeg bør smøre matpakker til barna mine og opp til de større valg som om jeg bør arbeide fulltid, deltid eller ikke i det hele tatt mens barna er små. Eller: Kan jeg, som feminist, bruke BH, nappe øyenbryn, sminke meg, gå i sexy klær? Bruke tid på hjemmelaget mat? Gå opp i husvasken? Leie inn en vaskehjelp?

En del av de spørsmålene som Moran tar opp er (heldigvis) ikke relevante for meg. Personlig føler jeg meg ikke presset til hverken å vokse av underliv (au!!) eller kjøpe designervesker for tusenvis av kroner. (Men jeg har en snikende følelse av at dette ser litt annerledes ut for generasjonene som kommer etter meg.)

Go Clinton!

Men Moran peker på en tommelfingerregel, et spørsmål man kan stille, som er like banalt som den er avslørende: Er dette noe som gjelder for mennene også? Hvis svaret er nei er det god grunn til å tenke grundig gjennom saken.

Må menn svare på når de har tenkt å få barn? Og hva de så har tenkt å gjøre med karrieren når barna kommer? Blir menn bedømt etter utseende framfor hva de har å si? Må menn gå i ukomfortable sko for å ta seg godt ut? Må menn være strukturerte og ryddige for å oppnå respekt? Må menn passe på sitt seksuelle rykte? Blir menn som er framstående politikere og næringslivstopper spurt om hvor de kjøper klærne sine?

Et annet nyttig kontrollspørsmål, er om dette er dyrt og/eller ubehagelig. Husk at det ofte er noen som tjener penger på det du tror du må gjøre. Personlig velvære høres fint ut. Men trenger jeg frisører, fotpleiere, hudpleiere, dyre kremer, dyr sminke, dyre klær, løshår, solarium, hårvoksing, osv, osv, for å føle meg vel? Poenget er ikke at jeg ikke skal ha lov til å bry meg om utseendet mitt, eller å bruke akkurat så mye tid og penger på det som jeg har lyst til, men at vi alle kan ha godt av å reflektere litt over at dette også er milliardindustrier der noen har store pengeinteresser i våre valg. Og at det er dumt å utsette seg selv for unødvendig smerte. «Man må lide for skjønnheten» heter det. Men må man egentlig det? Og igjen – må mennene lide for skjønnheten, egentlig?

Moran skriver veldig ærlig om egne erfaringer. Alt fra hvordan hun som 13-åring onanerer som en gal (det vil si som en normal 13-åring) til hvordan hun gjennomfører en selvvalgt abort som 29-årig(?) tobarnsmor. En del reagerer på å lese slike skildringer og synes det er unødvendig detaljert, men jeg applauderer at hun har tæl nok til å bryte tabuene og skrive om det som mange erfarer, men ingen snakker om. Det handler om å normalisere og fjerne skam – som når Maddam skriver om cellulitter. Det kan synes unødvendig og poengløst, men jeg tror det er veldig viktig å få alt det skjulte fram i dagen. Hurra for dem som tør å ta bladet fra munnen!

Kapitlet om abort var en øyneåpner for meg. Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, men innerst inne har det nok ligget en liten moralist på lur og messet om at det egentlig ikke er greit, med mindre man befinner seg i en fortvilt situasjon som gjør det veldig, veldig vanskelig å få barn. Å bare ikke ønske seg et barn er liksom ikke grunn god nok. Spesielt hvis du har barn fra før.

The greatest mother – the perfecct mother – would carry to term every child she conceived, no matter how disruptive or ruinous, because her love would be great enough for anything and everyone. (s. 273)

What I am vexed with is the idea that, by having an abourtion, a woman is somehow being unfemale and, indeed, unmotherly. That the absolute essence of womanhood and maternity is to sustain life, at all costs, whatever the situation. (s. 274)

Men, fortsetter Moran, det er jo nettop når du allerede har fått barn at du skjønner hvor mye oppofrelse som ligger i det og hvor viktig det derfor er for et barn å være nettopp ønsket.

And the most important thing of all, of course, is to be wanted, desired and cared for by a reasonably sane, stable mother. (s. 274).

Men er ikke alt liv hellig?

I cannot understand anti-abortion arguments that centre on the sanctity of life. As a species, we´ve fairy comprehensively demonstrated that we don´t believe in the sanctity of life. The shrugging acceptance of war, famine, epidemic, pain and life-long, grinding poverty show us that, whatever we tell ourselves, we´ve made only the most feeble of efforts to really treat human life as sacred.

I don´t understand, then, why, in the midst of all this, pregnant women – women trying to make a rational decisions about their futures and, usually, that of their families, too – should be subject to more pressure about preserving life than, say, Vladimir Putin, the World Bank, or the Catholic Church.

However, what I do belive to be genuinely sacred – and, indeed, more useful to the earth as a whole – is trying to ensure that there are as few unbalanced, destructive people as possible. By whatever rationale you use, ending a pregnancy 12 weeks into gestation is incalculably more moral that bringing an unwanted child into this world. (s. 275, min utheving).

Hva betyr dette for meg personlig? Ikke at jeg med letthet trykker på abort-knappen skulle jeg bli uønsket gravid, selvfølgelig ikke! Men jeg vil nok klare å vurdere spørsmålet på en mer rasjonell måte enn før, og tenke at det faktisk er et reelt valg. At jeg skylder meg selv, familien min og det nye barnet å tenke gjennom konsekvensene på en ordentlig måte. Og viktigst av alt har jeg blitt kvitt hver minste rest av (underbevisst) moralsk fordømmelse av enhver kvinne som, av sine egne grunner, har tatt abort. Dere har tatt et valg. Det var dere i deres fulle rett til. Og det var aller, aller mest sannsynlig til det beste for alle parter. Trekk et lettelsens sukk fordi dere ikke lever i et samfunn som forbyr dere dette som må være en absolutt menneskerett og gå videre uten dårlig samvittighet.

Dette var noen av de tingene som festet seg mest hos meg etter å ha lest boka. Der er mye, mye mer, så jeg må bare si: Les boka selv! Kanskje er det helt andre ting som treffer deg. Kanskje er du rivende uenig i det hun skriver, og da hadde det vært veldig interessant å høre om det!

Til sist må jeg legge til at Moran er et spennende og spesielt menneske, så nysgjerrigheten på henne var en nesten like stor page-turner for meg som det var å få ta del i de feministiske innsiktene hennes. Måten hun deler av sine personlige livserfaringer og setter det inn i en større kontekst, levendegjør virkelig utsagnet om at det private er politisk. Og gjør boka til årets beste lesning, for meg.

Publisert i anbefalinger, bokopplevelser, feminisme, likestilling, litteratur | 33 kommentarer

Latterliggjøring av morsomme matpakker tar fokuset vekk fra hovedproblemet, nemlig at det fremdeles er mødrene som i hovedsak lager matpakkene

Urgh, jeg kjenner jeg koker litt akkurat nå. Suzanne Kaluza lager kokebok med bento-matbokser, hvorpå Marte Hammer og Martine Aurdal i Dagbladet straks utnevner fenomenet til cup-cake´ens arvtaker som symbol på norske kvinners angivelige trang til den «tradisjonelle hyllesten av husmorrollen». Aurdal skriver:

Stadig flere norske kvinner presenterer seg selv med glitrende krystall og muffins pyntet til noe som nå heter cup cakes. Tida fylles med oppussing, styling, kakepynt og matpakker. Nå er det altså enda en ting som skal til for å være en perfekt mor.

Hvorfor koker det? Føler jeg meg truffet? Selvfølgelig gjør jeg det, for i vår familie som i så mange andres har det tilfeldigvis passet så godt at akkurat jeg trappet ned karrieren for å vie mer tid til barna og dermed hjemmet og husarbeidet. Og jeg har for lengst latt meg inspirere av Kaluza (og andre før henne) til å kjøpe bentobokser og sprite opp den gamle matpakka med litt variasjon.

Men jeg nekter å la meg presse til å lage kjedelige matpakker av likestillingsgrunner. Og nei, jeg føler meg ikke presset til å lage «jålete designermatpakker» for å «vise frem meg selv gjennom barna». Når du først smører matpakker til barna dine hver ukedag i år etter år, kan det være befriende for både smører og mottaker å gjøre noe litt morsommere ut av det enn de vanlige brødskivene. Å få kresne barn til å spise mer variert, kan heller ikke være av det onde. Om førskolelærerne i barnehagen (for det er vel i grunnen ikke andre enn dem som ser matpakkene, i tillegg til meg og barna) blir imponerte eller ikke, gir jeg fullstendig blaffen i.

I hele Dagbladets artikkel går man i utgangspunktet ut i fra at dette er en bok kun for mødre, og vurderer ikke at kanskje noen fedre også kan få inspirasjon til matpakkene i denne boka. På én måte er de i sin rett, for dessverre er det vel en stor overvekt av mødre som står for matpakkene her i landet, uten at jeg har lest noe statistikk på det. Men da er det vel for pokker dét som bør debatteres, og ikke innholdet i matboksen. Latterliggjøring av morsomme matpakker tar fokuset vekk fra hovedproblemet, nemlig at det fremdeles er mødrene som i hovedsak lager matpakkene – morsomme eller ikke.

Det er mye som er verdt å debattere når det gjelder likestilling i Norge. Veldig mye av det er knyttet til husarbeid og omsorg for barn. Jeg er den første til å stille meg bak at vi trenger mer likestilling i hjemmet for å sikre reell likestilling i arbeidslivet. Men å gå derfra til å be oss slutte å lage kaker eller sprite opp matboksene, det henger bare ikke sammen. Selvfølgelig må vi få lov å lage vakre hjem og god og delikat mat. Selvfølgelig må vi få lov til å bake, sylte, safte, sy, strikke og smøre så mye vi vil – både kvinner og menn.

Litt tilbake i tid ble det å være feminist satt i motsetning til å bry seg om utseendet sitt – ekte feminister måtte nødvendigvis gå i kjedelige klær, med stygge frisyrer og hårtuster under armene. Der er vi ikke lenger (se bare på Martine Aurdal!). Hvor lang tid skal gå før ekte feminister får lov til å lage vakre cup cakes og morsomme matpakker?

Publisert i er det mulig?!, feminisme, funderinger, her og nå, likestilling | 32 kommentarer

Bokopplevelse: Perla

Visste du at 30 000 mennesker ble bortført, torturert og drept i Argentina mellom 1976 og 1983? De var opposisjonelle eller mistenkte for å stå i veien for militærdiktaturet ledet av Jorge Rafael Videla. Mange av de bortførte ble dopet ned og sluppet i havet fra såkalte dødsfly som gikk ukentlig mellom Argentina og Uruguay. Kanskje så mye som 500 barn ble født i fangenskap og vokste opp uten å kjenne sin virkelige identitet – mange av dem lever fremdeles i uvitenhet eller søken.

Dette visste ikke jeg. Eller, jeg visste det jo, for Maddam har skrevet om den skitne krigen, men det er jo sånt man leser og så glemmer man det igjen. Derfor er Perla av Carolina De Robertis en viktig bok – den gir historien ansikter og stemmer. De grusomme detaljene står plutselig levende fram for meg, og det blir vanskelig å glemme igjen.

NB! Spoiler alert: Hvis du liker at det er veldig hemmelig hva som kommer til å skje i boka, så vil du kanskje ikke lese resten av denne bloggposten, men scrolle ned til siste avsnitt. Ikke at jeg skal avsløre så veldig mye, men likevel. Jeg hater nemlig selv når det skjer uten forvarsel.

Perla er altså en viktig bok fordi den gjør oss oppmerksomme på dette massive menneskerettighetsbruddet i Argentina, men også fordi den tematiserer problemer av universell interesse: Hva skjer når du får vite at de du er glad i har andre sider enn du har visst om? Kan du elske noen som har gjort noe du hater? Hva former din identitet og hvordan går du videre når du skjønner at det du trodde var din historie har vært bygd på løgner?

Det er abosolutt en fin og viktig bok. Likevel klarer jeg ikke helt å heise flagget. Kanskje det har å gjøre med at lesetiden min for tida stort sett er begrenset til de 20 minuttene fra hodet treffer puta til øynene glir igjen, jeg vet ikke. Men jeg syntes boka gikk litt i stampe, spesielt i første del. Mot slutten tar handlingen seg opp, men på den andre siden blir ting litt vel lettvinte etter hvert. Noen av de siste sidene burde helst vært strøket etter min mening, men jeg liker å tro at det var forlaget som presset forfatteren til å ta dem med for å tilfredsstille publikum. Hvis jeg hadde fått bestemme, ville jeg mye heller hatt en åpen slutt. Jeg kunne også ønsket meg litt mer mørke, litt mer dypdykk ned i de vanskelige problemstillingene som reises.

Jeg har lest litt rundt omkring for å se hva andre syntes, og de fleste liker visst boka veldig godt. Flere sier at de gråt. Det gjorde ikke jeg, men igjen, det kan altså ha noe med min noe fragmenterte lesing å gjøre. (Jeg kan forresten bare huske å ha grått av én bok, og det var Tusen Strålende Soler). Jeg må si meg enig i at språket er vakkert. Dessuten er boka krydret med bilder, symboler og virkemidler som gjør den til noe mer enn bare historiene som fortelles. Mest framtredende er grepet med å la et gjenferd være én av hovedpersonene. Personlig synes jeg dette fungerer veldig godt. Grensene mellom fantasi og virkelighet viskes ut og leseren står i grunnen ganske fritt til å tolke hva det er som egentlig skjer. Sånt faller i min smak! Det er kanskje dette som kalles latinamerikansk magisk realisme?

Oppsummert: En fin og viktig bok, men kanskje litt oppskrytt?

Her er noen norske anmeldelser jeg fant:

Bokelskerinnens anmeldelse av Perla

Med bok og paletts anmeldelse av Perla

Rosemaries anmeldelse av Perla

Oppland Arbeiderblads anmeldelse av Perla

Framover blir det nok mange norske klassikere på meg siden jeg skal ta Teori, sjanger og retorikk i høst, men i dag dumpet også Toget fra Ajaccio av Anne Oterholm ned i postkassa. Bokdykk var så vennlige å sende meg den gratis i bytte mot omtale, og løsaktig som jeg er lot jeg meg selvfølgelig kjøpe. Dermed bør det komme en rapport fra den boka også om (forhåpentlig) ikke alt for lenge.

Publisert i anbefalinger, bokopplevelser, her og nå, litteratur | 6 kommentarer

Det er ikke mediet det kommer an på, det er innholdet

Det går en debatt om mammablogger, startet av Maddam. Om kvinnerolle i skvis og press fra alle kanter. Om feminisme og likestilling som har gått for langt eller kommet for kort. Og som vanlig der det er sterke følelser innvolvert, blir temaene blandet sammen slik at debatten blir uryddige og argumentene flyr over hodet på hverandre. Derfor er det så mye jeg har lyst til å si, men jeg får begynne med en kommentar til debatten om mammabloggene denne gangen.

Kvinner blir presset fra alle kanter, det kan vi være enige om. Mammablogger og andre blogger er såklart en del av det. Men derfra til å gi blogge(r)ne skylden for at ting er som de er, det synes jeg er å fokusere på ett medium, uten å sette ting i perspektiv. Bloggene er ikke så enestående. De er en del av et større mediebilde der mye av det samme går igjen – det er overflater, utseende, kropp og sex, og det er framfor alt lykke. Lykke, som ikke lar seg avbilde, men som må representeres av overflatiske symboler som klær, mat, interiør, sminke, og så videre. Vi ser bilder av det perfekte liv. Men jeg ser ikke noen stor forskjell i å bli presentert bildene på en blogg, i et nettmagasin, i et ukeblad, i en avis, eller på TV. Det er ikke mediet det kommer an på, det er innholdet.

Bør bloggerne ta et samfunnsansvar og gjøre sitt for ikke å bidra til presset? Tja. Jo flere som reflekterer og ønsker å bidra til positive endringer, jo bedre er det vel. For ikke å snakke om hvor mye mer interessant det blir for oss andre å lese. Og jeg får også lyst til å bemerke at det jammen finnes mye annet enn glansbilder der ute allerede, for den som tar seg tid til å lese! Men alle er vel heller ikke enige om hva som er positivt og interessant. Og hvis folk har lyst til å legge ut bilder fra solsiden av livet sitt og noen andre synes det er givende å lese dette, så synes jeg egentlig ikke det er noe å legge seg opp i. Da synes jeg heller man bør fokusere på hvordan for eksempel ukeblad og aviser forer oss med sine bilder og idealer. De er tross alt profesjonelle, med økonomiske interesser, i motsetning til de aller fleste bloggerne.

Så dette var mitt lille spark til alle dem som sparker bloggerne. Egentlig er det vel på et annet nivå den mest interessante debatten går – den om hva en kvinne er og kan være i vårt samfunn, hvem som definerer det og hvordan, og hvor mye vi kvinner (og menn) fatter av de usynlige grensene som er laget for oss. Det får jeg skrive om en annen gang. På mandag forresten skrev Malin Lenita Vik fra Maddam en kommentar i Klassekampen, som oppsummerer mye av debatten om kravene til kvinnerollen, og det på en måte som jeg gjerne kan stille meg bak. Les den!

Publisert i feminisme, funderinger, her og nå, likestilling, metadebatt | 4 kommentarer

Litterære heltinner

Jeg har allerede sendt ut varsel om litteraturhistorie her på bloggen. Så ikke si at du ikke var advart. Jeg har altså denne våren studert norsk litteraturhistorie. Og her kommer et lite sammendrag fra begynnelsen og i første omgang fram til 1854. Nå er du advart to ganger, og kan ikke skylde på meg hvis du frivillig velger å lese videre.

Vi begynner med islandske dikt og ættesagaer, nedskrevet for nesten tusen år siden, men overbragt muntlig fra flere hundre år før. Spesielt interessant her finner jeg skaldene. De var den tidens diktere, nyhetsreportere og rap-artister. Kongene på den tiden hadde ikke mulighet til å komme på TV, stille i Dagsnytt Atten eller bli intervjuet i Magasinet. Til gjengjeld hadde de Facebookprofiler så det holdt. De omgav seg nemlig med skalder, som hadde i oppdrag å bevitne det som skjedde av heltemodige og ærefulle begivenheter, og formidle det til omverdenen på mest imponerende vis. Så der jeg triumferende poster bilder på Instagram av unger som for én gang skyld ikke driver og dreper hverandre, postet kongene, via sine skalder, rapport om hvordan æren ble opprettholdt nettopp ved å drepe hverandre. De hadde jo ikke så mye politi heller, den gangen.

Uansett, islendingene gav oss i tillegg til skaldekvadene både eddadikt som Håvamål og Voluspå og ca 35 ættesagaer. Og vi har siden hardnakket hevdet at alt dette er norsk litteratur siden islendingene egentlig kom fra Norge. Vi er gode på sånt. De fleste skriftlige kildene er anonyme, men Snorre Sturlason var både høvding, forfatter og skald, og skrev som kjent kongesagaene.

La meg heller ikke unnlate å nevne at kvinnene i det norrøne samfunnet stod ikke så verst sterkt (for eksempel er jeg-personen i Voluspå en mektig spåkvinne),  helt til kristendommen satte dem på plass på 1000- og 1100-tallet. På den lyse siden var det nettopp kristningen som førte til at den norrøne litteraturen ble nedskrevet i det hele tatt, da latinske bokstaver og munker med god tid var nødvendige forutsetninger. Man vinner noen og taper noen, altså.

Vel, så kom svartedauden i 1349 og det meste stoppet opp, så vi gjør et hopp over renessansen til barokken på 1600-tallet, hvor vi finner Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter. De skrev dikt, de var gode på det, og de brevvekslet til og med på rim. Som prest og prestefrue (på hver sin kant, vel å merke), skrev de mye salmer og annen religiøs litteratur. Dorothe i en noe dyster stil, det må sies, men det hadde hun da også god grunn til, for hun ble enke før hun fylte 50, og av hennes ni barn døde syv tidlig, den åttende noe senere, og den niende forsvant sporløst. Å beholde sin gudstro etter en sånn behandling virker jo nesten umulig, men det lå vel ikke akkurat i tiden å vende seg vekk fra Gud.

Men altså, ikke bare var hun vår første kvinnelige poet og en pionér i å dikte godt på norsk, men hun var også den første forfatteren i Norge som levde av å utgi sin litteratur – og hun sloss godt for copyrighten! I det hele tatt virker hun som en beintøff dame, som på tross av mange prøvelser stod opp og kjempet for sin plass, selv om hun som norsk kvinne var i en marginalisert posisjon i samtiden. Jeg elsker (det jeg tror er) sarkasmen i dette sitatet fra et brev til Petter Dass:

Om ieg zwischen uns at sige,
Kand lidt meer end Fader Vor,
Maa ieg for de Lærde viige,
Buxefolket gaar dog for.

Dorothe var svært populær i samtiden, mens Dass var noe oversett. Siden har det snudd. Dorothe har blitt nedvurdert, mens da Welhaven oppdaget Dass i 1856, ble han litt av en nasjonalhelt. Litt for sent for Petters del, men hyggelig for oss, da, som får lov å lese Nordlands Trompet til nordnorsk fiskerliv svirrer foran øynene våre og får nasjonalfølelsen til å bruse i blodet.

Jeg har fått et klart inntrykk av at ingenting spennende siden skjedde i norsk litteraturhistorie, før Wergeland og Welhaven på begynnelsen av 1800-tallet begynte å krangle og skrive romantiske dikt. Jo, forresten, vi har jo Ludvig Holberg, men igjen, han var vel mer dansk enn norsk, så selv om jeg har sans for humoren hans, skal jeg hoppe bukk over både ham, klassisismen og opplysningstiden.

I grunnen tror jeg vi i første omgang hopper helt til 1854, da Norge endelig, endelig fikk sin første roman. Selv om vi ikke snakker om ordentlig kritisk realisme før ca 1870, var det Camilla Collett som innledet ballet med Amtmannes Døtre. Igjen en tøff dame, og hun må ha vært rimelig smart og belest. Jeg tror hun gikk rundt og kjente på mye urettferdighet hun hadde blitt utsatt for opp igjennom. Da hun ble enke og rundet 40, var hun bare nødt til å få det ut, og resultatet ble en roman om kvinneundertrykkelse. Her var ingen krav om politisk eller økonomisk makt, kjønnskvotering eller å få ligge øverst. Hennes kamp er på et annet plan: Muligheten til å finne seg selv, utfolde seg selv, realisere seg selv, selv om man er kvinne. Retten til å finne en livsledsager og fortelle at det er ham hun vil ha. Anerkjennelse av seg selv som et følende, tenkende, selvstendig menneske. Og tro ikke at det er patriarkatet hun angriper, det er snarere matriarkatet. Hun stanger ikke mot regler og lover, men mot skjulte sosiale strukturer og stengsler. Så hvis du trodde den debatten begynte en gang i fjor, eller deromkring, bør du lese Amtmannens døtre!

Akk ja, en bloggpost bør vel ikke være halvparten av dette en gang, og henger du fremdeles med er jeg imponert! Jeg kan røpe så mye som at Amtmannes døtre helt klart kommer til å få sitt eget innlegg etter hvert. Og forhåpentlig kommer det også snart en videre vandring i litteraturhistorien. Hvis jeg rekker det før jeg har glemt alt, vel å merke. Og hvis du lurte: Ja, det jeg egentlig driver med nå, er å lese til eksamen.

Publisert i feminisme, her og nå, likestilling, litteratur, lyrikk | 9 kommentarer

Et par dikt som innledning på uka

Fikk bare lyst til å dele et dikt av Rolf Jacobsen med dere.

Stillheten efterpå

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene,
søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,
militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

(Rolf Jacobsen, Stillheten efterpå – – -, 1965)

Rolf Jacobsen levde fra 1907 til 1994, og ble en svært populær lyriker. Nå som jeg leser litteraturhistorie og endelig har lært meg hva modernisme betyr, kan jeg opplyse om at «Stillheten efterpå» har mange typisk modernistiske trekk. Ikke bare fordi diktet er uten rim og har uregelmessig rytme, men også blant annet i oppramsingen av tilsynelatende urelaterte ting som «provokasjoner», «forbrenningsovner» og «arkitektkonkurranser», ord som i seg selv er såkalt «upoetiske motiver». Selvmotsigelsen i en stillhet som «tordner» og får «trommehinnene til å dirre». Følelsen av meningsløshet som til og med omfatter selve språket. Dobbeltheten og åpenheten i bildene, som lar hver av oss tolke diktet selv og gjøre det til vårt eget.

Dere skal få et dikt til, fra hans første samling i 1933.

Byens metafysikk

Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:

Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.

Fra østens skyhøye menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.

Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen.

Ingen kan høre kloakkene tordne med slam og stank hundrede mil i mørke.

Byens jernkledde innvolder
arbeider.

Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øye og ny kåpe i solskinnet.

Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
sigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.

(Rolf Jacobsen, Jord og jern, 1933)

Publisert i lyrikk | 6 kommentarer

Innbokskontroll FTW!

Jeg vet ikke om det bare er meg, men når våren endelig er her, blir alt plutselig så travelt. Hundre prosjekter ute og inne skal helst bli ferdig før sommeren, deadlines hoper seg opp på jobb eller studier, og hvem har nå egentlig tid til å gjøre husarbeid når det er så fin sol ute? Så backloggen vokser, kaoset er komplett, og jeg mister oversikten! Det er rett og slett for mye.

Men i år har jeg i hvert fall kontroll på én ting, og det er innboksen min. E-posten, altså. For de av dere som ikke har prøvd dette enda, så må jeg bare si at det er genialt. Ta gjerne en titt på Jørns blogg om innbokskontroll, men prinsippet er veldig enkelt: I innboksen ligger det kun e-post jeg skal ta aksjon på. All annen e-post blir straks arkivert. Det betyr at innboksen er to-do-listen min, og dit sender jeg e-post til meg selv når det er noe jeg skal huske å gjøre. Det tok lang tid før jeg turte å ta systemet i bruk, men nå fatter jeg ikke hvordan jeg klarte å holde oversikt uten. Eller, det vil si, jeg hadde jo ikke oversikt. Sånn omtrent på denne tida hvert år sklei ting ut, og jeg klarte ikke å følge opp lenger. Så ut på høsten en gang, klarte jeg å ta meg inn igjen. Men alltid med en følelse av å ha glemt noe viktig. Ikke lenger nå!

Mannen er også ganske fornøyd, tror jeg. Han har etter hvert lært seg at dersom han vil ha meg til å gjøre noe, må han sende det på mail. Da blir det gjort! Kan jo ikke ha den e-posten liggende og irritere i innboksen, vet du. Men stakkars den som sender meg en sms eller FB-melding. Der blir ting fort borte i strømmen.

Det siste jeg har oppdaget, er at hvis det er noe jeg gjerne vil prioritere, men ikke klarer å prioritere, så hjelper det å sende det på e-post til to-do-listen min. Jeg kan for eksempel skrive: «Blogg noe!» Og jammen skjer det. Kanskje ikke verdens mest geniale blogging, men i hvert fall litt etterlengtet oppmerksomhet til en stakkars nedprioritert blogg. Og så er vi i gang igjen!

Publisert i her og nå | 7 kommentarer

Kjøretur i Oslo – snart på TV!

Tirsdag var jeg i Oslo. Der traff jeg ei skikkelig kul dame som jobber for NRK. Hun skal lage en dokumentar om blant annet krysspresset kvinner (og menn) er utsatt for når de får barn. Hun har lest innlegget mitt om hvorfor alt du gjør er feil, og tenke seg til, hun likte det så godt at hun ville ha det med i dokumentaren!

Så nå har jeg rast rundt i en bil i Oslo sentrum, til fare for både myke og hardere traffikanter, rotet meg inn på trikkeskinnene og kjørt meg helt bort – alt mens jeg eksaltert har framført min tekst til kameraer i alle mulige vinkler. Puh!

Etterpå var jeg så sliten at jeg ikke orket å treffe noen som helst (sorry!). Det ble en mimretur rundt i Oslo i stedet. Latte på Løkka, sushi på Akker Brygge, shopping på Karl Johan. Trasket rundt i byen og lot minnene strømme på. Satte meg på en benk og filosoferte over livet.

Hjemme holdt Mannen orden i heimen og på de tre barna. Dette er første gang jeg har reist fra alle fire, og det var en veldig merkelig følelse. Jeg følte et veldig stort savn etter dem alle. Får meg til å lure på om jeg har forandret meg i det siste. Får meg til å ønske å fortsette å prioritere disse som jeg er så glad i. Gjør meg også veldig obs på at jeg også må fortsette å prioritere meg selv. Det er selvfølgelig naturlig å være avhengig av de man står nær. Samtidig må jeg vite med meg selv at jeg også kan trives bare med meg selv.

Men tilbake til dokumentaren. Regissøren hadde veldig mange gode refleksjoner rundt hva som skjer når vi får barn, om hvordan det er å være mamma, og om hvilke signaler vi får fra samfunnet rundt oss. Om hvor sårbare vi er på dette området. Vi vil jo alle være gode foreldre for barna våre. Da er det vondt når vi daglig får slengt i trynet at det vi gjør ikke er godt nok, og at det er synd på barna våre på grunn av valgene vi gjør. Jeg tror at dette må bli en veldig god dokumentar! Dessverre kommer den ikke på TV før neste år, men jeg skal selvfølgelig holde dere oppdatert når det nærmer seg!

Publisert i her og nå | 15 kommentarer