Om kvinnekarrierenes vikeplikt

Jeg må innrømme at det av og til er litt skremmende å lese en virkelighetsbeskrivelse som passer veldig godt overens med min egen, personlige virkelighet. I hvert fall når den beskrivelsen har fått et «Likestilling Failed!»-stempel på seg, mens man selv regner seg som feminist og tilhenger av likestilling.

Jeg tenker på artikkelen Fars forkjørsrett – mors vikeplikt. Kort fortalt viser studien som artikkelen baserer seg på at høyt utdannede kvinner og menn uten barn har ganske like karriereambisjoner, og tenker å dele pliktene i familielivet likt når de får barn. Når barna er et faktum, forandrer preferansene seg – mødrene ofrer karrieren for å være mer hjemme i småbarnsperioden, mens fedrene fortsetter som før. Mødrene kan jo alltids fortsette karriereløpet på et seinere tidspunkt, mens det av en eller annen grunn er veldig avgjørende for fedrene å satse på karrieren – akkurat nå. Og dette er parene skjønt enige om. Hvorfor det er sånn, må det forskes videre på.

Jeg tipper det er flere enn meg som kjenner seg igjen, i større eller mindre grad.

Det var to ting som slo meg da jeg leste artikkelen. For det første vil jeg kommentere innfallsvinkelen, for det andre vil jeg komme med en hypotese.

Vi tar innfallsvinkelen først, og dette er en positiv kommentar. Artikkelen problematiserer (nei, ikke kritiserer, men problematiserer. Ingen trenger å ta seg nær av det som skrives, det er helt OK å debattere disse tingene på et samfunnsnivå uten at de som står bak valgene på et individnivå trenger å føle seg støtt. Sånn, nå var den utblåsningen tatt også!) valgene som tas ut i fra hva som er bra og dårlig for kvinnenes karriere og trivsel (det viser seg nemlig at etter hvert som kvinnene trapper ned på karrieren og opp på husarbeidet, blir de stort sett mindre fornøyde). Det som er det befriende med denne artikkelen, er at familien som helhet ikke kritiseres for å trappe ned på karriereplanene til fordel for barna. Det eneste som påpekes er at kjønnsfordelingen er skeiv, og ikke i tråd med de opprinnelige ønskene til mor og far. Flott! Jeg har hørt alt for mange forskere, politikere og andre uttale seg på en slik måte at det vanskelig kan tolkes som noe annet enn at kvinner som velger hjem og barn framfor jobb og karriere bør velge annerledes – på bekostning av hjem og barn. Det interessante spørsmålet, i mine øyne, er jo ikke hvorfor kvinnene blir mer hjemme når de får barn, men hvorfor det er nettopp kvinnene som gjør det, og ikke mennene.

Så var det hypotesen. For man kan jo argumentere med at det er biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, som gjør at det ligger mer i kvinnenes natur å ta vare på barna og hjemmet. Men det samsvarer dårlig med de forventninger kvinner og menn har før de får barn. Min hypotese er at det er enklere enn som så: Kvinnene får uansett et ikke ubetydelig avbrudd i sin karriere. Det er nemlig kvinnene som går gravide, kanskje blir sykemeldte mot slutten, føder og ammer. De er mer eller mindre nødt til å være hjemme i minst et drøyt halvår, i hvert fall hvis de skal amme etter anbefalingene fra norske helsemyndigheter. Da er det ikke så rart at de fleste familier velger å satse på hans karriere, og ofre hennes karriere. Den har jo allerede nødvendigvis blitt ofret i noen grad. Ser man svært rasjonelt på det, er det antakelig bedre å parkere én karriere og satse på den andre, enn at begges karrierer skal hangle en stund.

Dette er jo bare min personlige hypotese, og selv om den skulle stemme, er virkeligheten selvfølgelig mer sammensatt – det er andre faktorer som også spiller inn (samfunnets forventninger til kjønnsrollene og tilgjengelige rollemodeller er noen av de helt åpenbare). Men dersom hypotesen stemmer, følger det også helt logisk av dette at dersom man ønsker å endre dette på samfunnsplan, slik at både menn og kvinner «ofrer karrieren» like mye når de får barn, er en likedeling av foreldrepermisjonen et åpenbart virkemiddel. Om dette er noe man ønsker å oppnå, er selvfølgelig et helt annet spørsmål.

Dette kan jo leses som et forsvarsverk for hvorfor jeg har tatt de valg jeg har tatt, og kanskje er det det. Men først og fremst forsøker jeg å forstå mer hva som ligger til grunn for mine egne valg – som tydeligvis samsvarer veldig med hva svært mange andre i samme situasjon har gjort.

Tingen er nemlig at vi er temmelig likestilte, min mann og jeg. Han både ønsker og tar sin del av ansvaret for de barna vi har fått. Likevel er det jeg, og ikke han, som tar et års ekstra permisjon for å få familielivet til å gå opp. Det interessante er i grunnen ikke hvorfor vi gjør det slik – men hvorfor «alle» gjør det slik. Når «ingen» hadde planlagt det i utgangspunktet.

Dette innlegget ble publisert i feminisme, funderinger, likestilling. Bokmerk permalenken.

22 svar til Om kvinnekarrierenes vikeplikt

  1. Jeg er veldig enig i det du sier. Og jeg synes det er ganske fasinerende hvordan samfunnet nærmest forventer at vi skal velge den «tradisjonelle» måten for å få familielivet til å gå opp. Jeg har selv fått en del reaksjoner på at vi er i ferd med å velge noe utradisjonelt. Man kan argumentere med at vår stilling er noe annerledes enn andres, da jeg er så «heldig» å jobbe offshore med 2-4 turnus. Men det er også pga dette reaksjonene kommer, á typen: «Skal du virkelig fortsette offshore når du begynner å jobbe igjen???» (hvorfor skulle jeg ikke det?) og «Tror du virkelig at du klarer å reise fra barnet i to uker om gangen?».

    Jeg sier ikke at det ikke kan bli vanskelig, men hvorfor skal de rundt meg automatisk forvente at det blir det? Dessuten er det jo noen gulrøtter i andre enden:
    1) Så lenge jeg er offshore trenger ingen av oss å kompromisse i forhold til karriere, siden min mann og hans arbeidsgiver kan legge opp hans løp i forhold til dette.
    2) Når jeg er hjemme så vil barnet få min fulle oppmerksomhet og ikke møte noen som er dødssliten etter etter å ha vært på jobb.
    3) Vi kan håndtere å måtte vente på å få barnehageplass på en fornuftig måte uten å måtte ty til ubetalt permisjon (Noe som ville vært et sannsynlig utfall dersom jeg hadde jobbet på land, tatt i betraktning av at vi bor i den bydelen i Bergen med lavest barnehagedekning).
    4) Når barnet har fått plass, trenger det ikke nødvendigvis å være der i 8 timer hver dag, vi kan bestemme antall timer ut fra dagsformen.

    Det er lett å være tøff nå, spør meg gjerne om hvordan det faktisk går sommeren 2013 – da har jeg erfaring, nå er det bare synsing fra en blivende mor. Og som min jordmor sa: «Så bra at du skal gjøre det, hvorfor skulle ikke det være greit når det er fullt ut akseptert at fedre gjør det?»

    • ylvalia sier:

      Så flott at du deler ditt valg med oss, Ellen Johanne! Ja, det er tankevekkende at et valg som de fleste menn ville kunne gjort uten at mange stusset over det, framstår som nesten sjokkerende når en kvinne gjør det. Det blir spennende å se hvordan det fungerer for dere. Masse lykke til med barnet, jobben og familielivet!

  2. Rannveig sier:

    Jeg kan godt tenke meg at grunnen til at det ikke blir som man hadde planlagt (tilbake til jobb etter 44 eller 54 uker) er at man ikke skjønner hvordan det er å ha barn før man får barn. Man tenker at selvfølgelig skal begge tilbake i jobb etter permisjonen, men så står man der plutselig med et lite nurk på et år som aller helst vil være sammen med mamma og pappa og som får skeptiske rynker i panna når noen fremmede ser på dem. Fort gjort å tenke seg om en gang til da. Vi har gått tilbake i full jobb etter et år begge to etter alle tre barna. Jeg har ønsket meg å være lenger hjemme alle gangene, men det er først nå etter nr. 3 at jeg virkelig føler det som et behov for å få hverdagen til å gå opp. Vi syns ikke det er ok at barna skal være 10 timer i barnehage og SFO hver dag, så da bruker vi fleksitiden på jobb for det det er verdt for å kunne levere senere og hente tidligere. Det vil f.eks si at man stort sett alltid er alene om middagslaging. Med 1-åring og 3-åring som er slitne, sultne og sure, samt 6-åring som skal gjøre lekser, blir det ikke mye sprek middag. Så skal noen på aktiviteter og andre være hjemme. Når det endelig blir stille i huset, er det bare å begynne på oppvask, klesvask og forberedelser til dagen etter, før man besvimer i senga og håper på noen timer søvn før 1-åringen våkner kl 0500. Hadde jeg hatt et helt vanlig arbeidstakerforhold nå, hadde jeg utvidet permisjonen umiddelbart og snudd hver stein for å få det til å gå rundt økonomisk.
    Vi har det ikke så fælt som det kanskje høres ut som, og jeg vet ting blir stadig bedre. Poenget er at med mindre man er superhelt med superkrefter, kan leie inn hjelp hjemme eller har pensjonerte besteforeldre som lever og ånder for barnebarna i nabohuset, så er det å satse på karriere samtidig som småbarnsfamilielivet går for fullt, så slitsomt at det virker helt logisk at de fleste tenker at det ikke er verdt det.

    • ylvalia sier:

      Jeg synes det var en veldig god oppsummering av livet som småbarnsforeldre, Rannveig! Vi har det ikke fælt, men det er en evig karusell for å få tiden til å strekke til, og det blir fort mye dårlig samvittighet for alt man ikke rekker, og for de dagene der man ikke synes man har fått gitt barna det de fortjener. Jeg synes ikke det er det minste rart at mange velger ekstra permisjon og/eller deltidsjobbing mens barna er små. Men noen bør være så greie å forberede dem som enda ikke har fått barn på dette. Jeg vet ikke hvordan det er nå, men før vi fikk barn kan jeg ikke huske at det var noen som fortalte oss at å kombinere små barn og full jobb ikke er en selvsagt øvelse (Det kan jo være at det bare var jeg som ikke var helt mottakelig for den typen informasjon, jeg innser det). Ære være dere som får det til!

  3. Ingvildh sier:

    Hei! Spennende innspill, og jeg tror ikke hypotesen din er urealistisk. Jeg har ikke barn selv og må si jeg ikke helt skjønner at folk har tid, men det er bare en personlig refleksjon litt utenfor tema egentlig🙂

    Det er kanskje flere grunner som spiller inn, både hva samfunnet forventer, forskjeller i lønn, egne ønsker, mange kvinner har yrker hvor det er mer vanlig å jobbe deltid, osv. Jeg tror det å debattere det og problematisere det vil spille inn positivt, det vil i alle fall gjøre det enklere å ta utradisjonelle valg for den enkelte (den ene og den andre veien, kanskje?). Og ikke alltid ta problematisering som kritikk, jeg er veldig enig i det du skriver om innfallsvinkelen.

  4. ylvalia sier:

    Og vi som har fått barn skjønner ikke hva vi brukte all tiden på før🙂

    Takk for kommentar, og for fin artikkel på maddam. Jeg tror også at debatten vil åpne opp for utradisjonelle valg. Bevisstgjøring er et nøkkelord!

  5. Barbarella sier:

    Jeg vet at vi har satt mor i deltid (meg) av følgende grunner:
    1. Ingen barnehageplass til 13 mån baby (full dekning kalles det)
    2. Au pair kan bare jobbe 30 timer. Det er tre arbeidsdager m reisetid. To dager må mor ta.
    3. Jeg sover dårlig
    4. Vaktbelastningen min er kjempetung siden jeg pga av to graviditeter og fødselsperm ikke er spesialist ennå. Min mann ( yngre enn meg) har er overlege og har ingen nattevakter mer.
    5. Ergo orker jeg ikke full vaktstilling.
    6. Min arbeidsplass har rom for tilrettelegging, det har ikke hans.
    7. Han gjør mest husarbeid uansett.

    • ylvalia sier:

      Takk for at du deler deres grunner, Barbarella! 1 og 2 er jo generelle grunner, og jeg tror det finnes også en haug med andre generelle grunner til at mange småbarnsforeldre velger deltid/hjemmeværende. Men hvorfor er det nesten alltid mor? Det er jo det de neste punktene handler om. Punkt 4 underbygger jo min hypotese godt – du har allerede «sakket akterut» pga graviditet og fødselsperm, derfor blir det naturlig at det er du som går ned i deltid. Punkt 6 er jo også veldig interessant, siden det handler om i hvor stor grad arbeidsplassene legger til rette for deltid og andre måter å lempe til tilværelsen for småbarnsforeldre. Nå er vel dere leger begge to, men kan det være at typsike mannsarbeidsplasser i mindre grad er åpne for å gi sine arbeidstakere fleksibilitet? Og hvis det er sånn; behøver det nødvendigvis være sånn? Når det gjelder punkt 7, må jeg vel nesten bare gratulere🙂 Jeg regner med dere har kommet fram til en fordeling som begge trives med!

  6. Ege Denne sier:

    Kvinner går jo igjennom en voldsom prosess fra det øyeblikket en blir klar over at: nå skal jeg bli mamma.
    Svangerskap, hormoner, ønsker, drømmer, utmattelse, forhold til pappaen, fødselen og tiden etterpå.

    Jeg syns ikke det er det minste rart at mange kvinner ønsker å være hjemme med barna. Ting man syntes var viktig før, som karriere feks, er plutselig uinteressant. Og den forandringen syns jeg at man skal akseptere. Det er ikke slik for alle, men for mange.

    Mannen derimot, går igjennom forandringer, men har egentlig ingen store forandringer, siden han er på jobb som vanlig, og det er kun i mindre skala kroppen hans forandrer seg som følge av nærhet til sin gravide kvinne….

    Og kanskje det er mer akseptabelt og lettere for en mann å la kona være hjemme med barn? Og kanskje det burde komme mer frem i lyset, de familiene hvor det er mannen som er hjemme med barn, mens kona har karriere. For de finnes de også.

    Til slutt: Hvorfor skal en absolutt ha flere kvinner ut i karriere, når det er kvinner som kanskje ikke ønsker å ha en karriere? Akkurat som det finnes menn som ikke ønsker en karriere. Og jeg tror de fleste forholder seg til en karriere som bare en nødvendighet, en jobb for å få tak over hodet og mat på bordet..

    • ylvalia sier:

      Takk for mange gode og interessante innspill! Jeg tror nok de fleste oppdager at prioriteringene endrer seg når de får barn, ja. Det er jo umulig å skjønne på forhånd hva det vil si å bli foreldre.

      Ja, jeg tror absolutt at det er mer allment akseptert at mor er hjemmeværende enn at far er det, og at man i mye større grad burde løfte fram historiene om de som har valgt det omvendte. Dessverre kommer slike historier ofte med en negativ vinkling der den kvinnelige politikeren, næringslivslederen, el.l. blir beskyldt for å «svikte» barna sine, til fordel for karriere. Menn blir mye sjeldnere beskyldt for det samme.

      Og så er jeg enig i at både menn og kvinner bør få lov til å velge bort karriere. Ingen bør føle noen plikt til å jobbe hverken mer eller mindre enn de selv synes er meningsfullt. Men dersom dyktige kvinner med høy utdannelse og ønsker om karriere setter karrieren på hold så snart barna kommer, mens partnerne fortsetter som før, synes jeg det er en mekanisme som det er verdt å stille spørsmålstegn ved.

  7. Frøken Makeløs sier:

    Veldig bra tekst og ikke minst befriende deilig å se at det går an og løfte blikket utover egen situasjon. Takk for det!
    Her i huset er det foreløpig pappaen som er mest lysten på deltidsstilling (får se om situasjonen er den samme til sommeren, når han har vært hjemme og jeg på jobb i et halvt år).
    Jeg tenker også at et veldig viktig virkemiddel for å få bukt med kjønnsubalansen i forhold til hjem/karriere, er at far må få lengre permisjon. Det handler jo ikke bare om kvinners rett til karriere, men like mye om menns rett til tid sammen med sine barn!

    • ylvalia sier:

      Tusen takk for rosen!

      Det siste du sier er veldig viktig. I to av de tre foreldrepermisjonene våre, har mannen min tatt en god del mer permisjon enn fedrekvoten. Både han og andre fedre i samme situasjon har fått en masse reaksjoner fra omgivelsene av typen: «Hvordan fikk du henne med på det?» – og motsvarende reaksjon til oss mødre: «Lar du han virkelig få så mye av DIN permisjon?» Men det er jo ikke mødrenes permisjon, det er barnas. Og hver familie bør selv finne ut hvordan permisjonstiden best fordeles mellom foreldrene. Men kanskje kan man snu rundt på hele problemstillingen og si at det er far som har vikeplikt og mor som har forkjørsrett – når det gjelder omsorg for barna?

  8. mormor sier:

    Først vil jeg pirke. Ikke noe alvorlig pirk, men jeg blir litt av lei at man stadig snakker om offer. Man ofrer karrieren eller fremtiden eller nesten hva som helst. Men er det noe offer å få barn?
    Den biten unnagjort.

    Hvordan man organiserer hverdagen for seg selv og de øvrige familiemedlemmer må da være en privatsak?? Jeg vet at det er lover og regler for betalt foreldrepermisjoner og etter det jeg kan se er det mye som ikke henger på greip. Dette kanskje kan virke inn på hvilke grep man tar for å få livet og hverdagen til å gå rundt? For penger er man nødt til å ha for å leve.
    Ammer man er det ofte vanskelig å få tilrettelagt det slik at man kan begynne i arbeid på et ønsket tidspunkt. Men etter det er det da revnende likegyldig hvem som gjør hva?

    Egentlig er jeg fullstendig inhabil, Jeg er mor og mormor og har ingen planer om å bli mor på nytt. Den tiden jeg var nybakt mor fantes det ikke ordninger som ga rett til betalt foreldrepermisjon, Men det er interessant å følge diskusjonen.
    Ha en fruktbar diskusjon og en god kveld.🙂

    • ylvalia sier:

      Tja, jeg vil jo hevde at man utvilsomt ofrer andre aspekter ved tilværelsen når man får barn. Det er ikke noe galt i det. Barna ødelegger økonomien vår, fritiden vår, puppene våre og karrierene våre – og vi synes likevel det er verdt det! Fordi vi får uendelig mye mer tilbake enn det vi ofrer.

      Men OK, jeg skjønner hvor du vil hen, og jeg har forsåvidt irritert meg over det samme andre steder. Barna blir et problem, og det blir et problem at foreldre vil prioritere barna – de bør komme seg tilbake i jobb og bidra til samfunnet! Her er jeg helt uenig. At folk som velger å få barn også velger å bruke tid på barna sine synes jeg er veldig naturlig, og jeg synes det er en uting å presse foreldre – kvinner som menn – til å skulle bruke mer tid på jobb enn de de er komfortable med. Folk som ikke er foreldre også, for den del, men nå begynner jeg visst å spore litt av her.

      Ellers synes jeg ikke du skal nedvurdere betydningen av dine egne innspill. Vi som står midt oppe i det kan jo komme med våre konkrete historier – men bare de som står utenfor kan se det hele utenfra. Så jeg hører gjerne fra deg igjen🙂

  9. maria sier:

    «Er det far som har vikeplikt og mor som har forkjørsrett – når det gjelder omsorg for barna?» Uansett hvordan man snur og vender, er det nok stort sett slik.

    • ylvalia sier:

      Jeg tror nok det er sånn for mange, i hvert fall. Kan jo begynne å lure på om det sitter mange frustrerte fedre rundt omkring, eller om de uansett ikke har noen forventning om å få «slippe til».

  10. norskgoy sier:

    Denne betraktningen er mange hakk bedre enn maddam.no sin betraktning. Forsåvidt enig med sistnevnte her (Maria). Om kvinner vil, så må de faktisk ofre noe av sine prioriteringer. En kan ikke kreve samme inntekt til enheten, og samtidig kreve at man skal jobbe mindre. Selv jobber jeg ikke mer fordi jeg har en enorm lyst, men fordi familien som enhet krever det. Ulykkelig for det? Absolutt ikke. Overhode ikke. Dessuten, karrierepratet er egentlig ganske så spesielt. Høres nesten ut som alle skal bli adm.dir.

    Dessuten. Ingen tall, ingen offentlighet av «rapporten». Derfor anses den heller bare som vissvass inntil videre.

    • ylvalia sier:

      Så bra at du ikke er ulykkelig. I enhver familie må man komme fram til en fordeling av plikter og ansvar som alle kan leve godt med.

      Jeg har ikke forsøkt selv, men det er sikkert ikke så vanskelig å få tak i Tidsskrift for samfunssforskning nr 2/2010 fra biblioteket dersom du ønsker å gå forskningen nærmere etter i sømmene.

  11. Mammadamen sier:

    Interessant innlegg, Ylvalia. Ege Denne oppsummerer egentlig mine tanker om dette godt. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det hun skriver om den forandringen man føler i forhold til arbeidsliv og karriere fra det øyeblikk man blir gravid nesten. Jeg velger bort karriere nå for mitt livs viktigste øyeblikk som jeg skal bevare godt inni meg resten av livet. Det samme gjør pappen.

    Det jeg savner i denne debatten er at fedre kommer mer på banen. Det er en viktig debatt, og jeg er skikkelig lei av at damer debatterer dette alene om igjen og om igjen. Til og med fedrekvoten er det nesten bare kvinner som debatterer, foruten Lysbakken. Veldig rart.

    Karianne

    • ylvalia sier:

      Godt poeng, Karianne, hvor er mennene?? Heldigvis kommer det noen drypp nå og da, og det begynner å dukke opp flere pappablogger rundt omkring. Verdt å ta en titt på!

  12. Fjellcoachen sier:

    Interessant å følge diskusjonen hos neste generasjon. Jeg har såvidt voksne barn som er i startgropa til det livet dere beskriver. Tror de også er kultur- og miljøbetinget de valgene vi tar. Selv vokste jeg opp som yngst i en søskenflokk på 3, med 2 fulltidsarbeidende foreldre født i -26 og -33, etterhvert med en hjemmeværende far av helsemessige grunner. Jeg reflekterte ikke en gang over å søke permisjon ut over de obligatoriske 4,5 og 8 månedene som fulgte med mine 2, trolig fordi det ikke ble forventet av meg. Ei venninne derimot, som valgte det samme, har i alle år måttet forsvare sitt «egoistiske» valg, siden hun var den første i sin familie som valgte ikke å være hjkemmeværende..

    • ylvalia sier:

      Hva som er forventet og hva som anses som normalt/vanlig/uvanlig/egoistisk osv. har nok veldig mye å si for hvilke valg vi tar. Jeg blir også mer og mer klar over at problemstillingen absolutt ikke er ny, men at debatten har rast i flere generasjoner. Men i dag er det kanskje flere som har reelle valgmuligheter enn tidligere?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s