Bokopplevelse: Kunsten å være kvinne

Oppdatert: Boka er utgitt på både engelsk (How to be a Woman, 2011, Ebury Press) og norsk (Kunsten å være kvinne, 2012, Gyldendal) 

Jeg ble nettopp ferdig med How to be a Woman av Caitlin Moran, og jeg vil helhjertet anbefale alle å lese den. Ikke bare fordi den er morsom (den er ikke såå festlig heller), men først og fremst på grunn av budskapet. Jeg fikk meg personlig noen øyneåpnere og noen aha-opplevelser, og da var den hvertfall verdt lesinga for min del. Siden det sikkert er mange som uansett ikke kommer til å lese boka, vil jeg gjerne dele noen av poengene her (men uten humoren, da jeg er særdeles lite flink til å være morsom). Problemet er selvfølgelig at selv om essensen i de beste poengene kan uttrykkes ganske konsist, er det vanskelig å få det skikkelig fram på noen få, tørre linjer. For en ordentlig forståelse er det absolutt best å lese boka. Men jeg vil prøve likevel.

Selv kaller jeg meg feminist, selv om det ikke alltid føles like morsomt å gjøre det. Det virker som det finnes nesten like mange definisjoner på feminisme som det finnes folk, og mange har vel en mer eller mindre vag forestilling om feminister som noen som hater menn og/eller generelt surmuler om de merkeligste ting.

But then, I do understand why women started to reject the word ´feminism´. It ended up being invoked in so many bafflingly inappropriate contexts that – if you weren´t actually aware of the core aims of feminism, and were trying to work it out simply from the surrounding conversation – you´d presume it was some spectacularly unappealing combination of misandry, misery and hypocrisy, which stood for ugly clothes, constant anger and, let´s face it, no fucking. (s. 81).

Personlig mener jeg at alle mennesker bør ha like muligheter, enten de er kvinner eller menn. Slik er det ikke i dag, og som feminist ønsker jeg å endre på det. Det er feminisme for meg, helt enkelt. Og hverken menn eller kvinner bør føle seg truet av det, tvert imot. Det handler ikke om å begrense noen, hverken kvinner eller menn, men å låse opp stengte dører. (Flest dører er og har vært stengt for kvinner – derfor feminisme. Det betyr ikke at jeg ikke ser at også menn har fått pålagt begrensninger som vi må kjempe for å bli kvitt.) Moran sier enda enklere:

a) Do you have a vagina? and b) Do you want to be in charge of it? If you said ´yes´ to both, then congratulations! You´re a feminist. (s. 79-80)

Deler av boka er en slags håndbok i å skjønne når du blir lurt. Jeg har brukt og bruker fremdeles mye tid på å finne ut hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og om det egentlig er slik jeg vil gjøre det. Fra de minste ting som om og hvordan jeg bør smøre matpakker til barna mine og opp til de større valg som om jeg bør arbeide fulltid, deltid eller ikke i det hele tatt mens barna er små. Eller: Kan jeg, som feminist, bruke BH, nappe øyenbryn, sminke meg, gå i sexy klær? Bruke tid på hjemmelaget mat? Gå opp i husvasken? Leie inn en vaskehjelp?

En del av de spørsmålene som Moran tar opp er (heldigvis) ikke relevante for meg. Personlig føler jeg meg ikke presset til hverken å vokse av underliv (au!!) eller kjøpe designervesker for tusenvis av kroner. (Men jeg har en snikende følelse av at dette ser litt annerledes ut for generasjonene som kommer etter meg.)

Men Moran peker på en tommelfingerregel, et spørsmål man kan stille, som er like banalt som den er avslørende: Er dette noe som gjelder for mennene også? Hvis svaret er nei er det god grunn til å tenke grundig gjennom saken.

Må menn svare på når de har tenkt å få barn? Og hva de så har tenkt å gjøre med karrieren når barna kommer? Blir menn bedømt etter utseende framfor hva de har å si? Må menn gå i ukomfortable sko for å ta seg godt ut? Må menn være strukturerte og ryddige for å oppnå respekt? Må menn passe på sitt seksuelle rykte? Blir menn som er framstående politikere og næringslivstopper spurt om hvor de kjøper klærne sine?

Et annet nyttig kontrollspørsmål, er om dette er dyrt og/eller ubehagelig. Husk at det ofte er noen som tjener penger på det du tror du må gjøre. Personlig velvære høres fint ut. Men trenger jeg frisører, fotpleiere, hudpleiere, dyre kremer, dyr sminke, dyre klær, løshår, solarium, hårvoksing, osv, osv, for å føle meg vel? Poenget er ikke at jeg ikke skal ha lov til å bry meg om utseendet mitt, eller å bruke akkurat så mye tid og penger på det som jeg har lyst til, men at vi alle kan ha godt av å reflektere litt over at dette også er milliardindustrier der noen har store pengeinteresser i våre valg. Og at det er dumt å utsette seg selv for unødvendig smerte. «Man må lide for skjønnheten» heter det. Men må man egentlig det? Og igjen – må mennene lide for skjønnheten, egentlig?

Moran skriver veldig ærlig om egne erfaringer. Alt fra hvordan hun som 13-åring onanerer som en gal (det vil si som en normal 13-åring) til hvordan hun gjennomfører en selvvalgt abort som 29-årig(?) tobarnsmor. En del reagerer på å lese slike skildringer og synes det er unødvendig detaljert, men jeg applauderer at hun har tæl nok til å bryte tabuene og skrive om det som mange erfarer, men ingen snakker om. Det handler om å normalisere og fjerne skam – som når Maddam skriver om cellulitter. Det kan synes unødvendig og poengløst, men jeg tror det er veldig viktig å få alt det skjulte fram i dagen. Hurra for dem som tør å ta bladet fra munnen!

Kapitlet om abort var en øyneåpner for meg. Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, men innerst inne har det nok ligget en liten moralist på lur og messet om at det egentlig ikke er greit, med mindre man befinner seg i en fortvilt situasjon som gjør det veldig, veldig vanskelig å få barn. Å bare ikke ønske seg et barn er liksom ikke grunn god nok. Spesielt hvis du har barn fra før.

The greatest mother – the perfecct mother – would carry to term every child she conceived, no matter how disruptive or ruinous, because her love would be great enough for anything and everyone. (s. 273)

What I am vexed with is the idea that, by having an abourtion, a woman is somehow being unfemale and, indeed, unmotherly. That the absolute essence of womanhood and maternity is to sustain life, at all costs, whatever the situation. (s. 274)

Men, fortsetter Moran, det er jo nettop når du allerede har fått barn at du skjønner hvor mye oppofrelse som ligger i det og hvor viktig det derfor er for et barn å være nettopp ønsket.

And the most important thing of all, of course, is to be wanted, desired and cared for by a reasonably sane, stable mother. (s. 274).

Men er ikke alt liv hellig?

I cannot understand anti-abortion arguments that centre on the sanctity of life. As a species, we´ve fairy comprehensively demonstrated that we don´t believe in the sanctity of life. The shrugging acceptance of war, famine, epidemic, pain and life-long, grinding poverty show us that, whatever we tell ourselves, we´ve made only the most feeble of efforts to really treat human life as sacred.

I don´t understand, then, why, in the midst of all this, pregnant women – women trying to make a rational decisions about their futures and, usually, that of their families, too – should be subject to more pressure about preserving life than, say, Vladimir Putin, the World Bank, or the Catholic Church.

However, what I do belive to be genuinely sacred – and, indeed, more useful to the earth as a whole – is trying to ensure that there are as few unbalanced, destructive people as possible. By whatever rationale you use, ending a pregnancy 12 weeks into gestation is incalculably more moral that bringing an unwanted child into this world. (s. 275, min utheving).

Hva betyr dette for meg personlig? Ikke at jeg med letthet trykker på abort-knappen skulle jeg bli uønsket gravid, selvfølgelig ikke! Men jeg vil nok klare å vurdere spørsmålet på en mer rasjonell måte enn før, og tenke at det faktisk er et reelt valg. At jeg skylder meg selv, familien min og det nye barnet å tenke gjennom konsekvensene på en ordentlig måte. Og viktigst av alt har jeg blitt kvitt hver minste rest av (underbevisst) moralsk fordømmelse av enhver kvinne som, av sine egne grunner, har tatt abort. Dere har tatt et valg. Det var dere i deres fulle rett til. Og det var aller, aller mest sannsynlig til det beste for alle parter. Trekk et lettelsens sukk fordi dere ikke lever i et samfunn som forbyr dere dette som må være en absolutt menneskerett og gå videre uten dårlig samvittighet.

Dette var noen av de tingene som festet seg mest hos meg etter å ha lest boka. Der er mye, mye mer, så jeg må bare si: Les boka selv! Kanskje er det helt andre ting som treffer deg. Kanskje er du rivende uenig i det hun skriver, og da hadde det vært veldig interessant å høre om det!

Til sist må jeg legge til at Moran er et spennende og spesielt menneske, så nysgjerrigheten på henne var en nesten like stor page-turner for meg som det var å få ta del i de feministiske innsiktene hennes. Måten hun deler av sine personlige livserfaringer og setter det inn i en større kontekst, levendegjør virkelig utsagnet om at det private er politisk. Og gjør boka til årets beste lesning, for meg.